Så var vi her da, på det såkalt vanskelige andrealbumet. Min første reaksjon var – Virkelig? Bare andre album?

For Sigrid har vært i rampelyset og vinden så mye at det er lett å glemme at så langt har hun gitt ut to EP-er og ett album. Det føles bare som så mye mer. Det hun har gitt ut har vært popmusikk av ypperste merke så langt, og singel-dryppene som har ledet opp mot How to Let Go har vært svært lovende, de også.

Albumet handler om det å bli voksen, kjærlighet så klart og om å være fornøyd med og akseptere seg selv. Tekstene later til å være personlige, men jeg vet ikke. Hun har uansett vært åpen på at hun føler at hun er på et veldig bra sted i livet, og det gir dette albumet virkelig inntrykk av. Det er også artig å se en klar musikalsk utvikling for sunnmøringen.

Sigrid har også vokst som vokalist, noen hun viser til fulle på flere av de mer rolige låtene. Men dessverre går hun i fellen som alt for mange, spesielt kvinnelige, vokalister gjør: Det synges mye. Veldig mye. Det gjør at en i utgangspunktet utrolig fin låt som Last to Know, hvor det bare er hun og et piano, kan bli litt enerverende dersom man ikke er i humør for en sånn type låt.



Ingen skal beskylde albumet for å være ensformig heller. Joda, det er kommersiell og herlig popmusikk, med skikkelige power-refreng, men det er også et variert uttrykk her. I tillegg til å være ispedd litt ballader, går vi fra dansbare spor som i perlene Burning Bridges og Mirror (sjekk bassgangen!) til Thank Me Later, som kommer til å skape stor stemning på konsertene i sommer. Merk mine ord! Risk of Getting Hurt er også en liten overraskelse der den forkler seg som en rolig og avslappet låt, for deretter å gå over til temaskifter og et til tider komplekst arrangement med vokal, rytmer, gitar og forvrengning.

Popmusikk skal være full av hooks og forføre deg med gode refreng. Og det får du i bøttevis her. I tillegg til de de tidligere nevnte låtene får du den Avril Lavigne-lignende Dancer, Pet Shop Boys i A Driver Saved My Life, vocoder og akustisk gitar i en beatlesque Mistake Like You og Bad Life, som høres ut som noe Tones and I kunne gjort. På sistnevnte har hun også med seg Oliver Sykes fra Bring Me the Horizon. Han har en raspete stemme, litt som Sigrid, slik at de matcher hverandre bra.

Og Sigrid har ikke en gang brent kruttet på når du har kommet over halvveis på albumet. Dancer og A Driver Saved My Life er to solide gullkorn, og jeg er sikker på at sistnevnte blir neste single.

For virkelig å demonstrere hvor variert albumet er kommer neste siste låt, Grow, med masse akustisk gitar og null trommer og et herlig refreng. Slutten av låten er det kun Sigrid som høres ut som hun synger gjennom en telefon, og det hadde vært den perfekte avslutningen på albumet.

Men Sigrid ville tydelig gå ut on a High Note, noe hun også gjør med den låten. Dette er en power-ballade av godt gammeldags merke, som nok vil få fram lighterne… beklager… mobilene på innendørskonserter i årene framover.

Jeg vil våge meg frampå og si at ikke bare er dette et strålende popalbum, det er også bedre enn debuten. Noe mer tror jeg ikke vi kan be Sigrid om.

Sigrid spiller konsert i Oslo spektrum fredag 6. mai.