Etter sju års stillhet på albumfronten (med unntak av samlingen The Lost Tapes) kom Röyksopp tilbake med et knallsterkt album i vår, kalt Profound Mysteries. Nå er Profound Mysteries II her og tar opp tråden der vol 1 endte.

Profound Mysteries er ikke bare et plateprosjekt, det er også et kunstprosjekt med video, web-sider, gjemte CD-er som fans kan finne og forseggjorte kostymer. Men musikken er og blir det viktigste, og Profound Mysteries 1 og 2 (og det ryktes om at det under lanseringen i kveld vil bli annonsert et vol 3) inneholder musikk som ble påbegynt allerede på 90-tallet da de satt på gutterommene i Tromsø. Ved hjelp av MIDI-data har de klart å hente fram musikken igjen, og oppdatert dem til typisk Röyksopp-sound.

Det siste visste jeg ikke før etter at jeg hadde hørt platen flere ganger, men første gang jeg hørte låten Control sa jeg høyt til meg selv: Dette høres ut som 90-tallet ala Adamski, Seal og Robyn S (You Got To Show Me Love). Mer i still enn melodi, men hør på bassgangen som er hovedelementet i låten og fortell meg at du ikke er enig.

Demiclad Baboons åpner albumet er med sine vinylknitrende samples, rytmer og synth-melodi noe som høres ut som det kunne vært hentet som et bonusspor fra Melody AM. Det er helt strålende og veldig fint. Let’s Get it Right kunne vært hentet fra andrealbumet The Understanding, og høres ut som den litt mer tilbakelente lillesøsteren til Only This Moment fra det albumet. Her trår Astrid S til på støttevokal og på slutten er vi over i rene smooth-jazz-jamming på keyboards.

Vi reiser tilbake til 90-tallet igjen på Unity, både i form av rytme, groove og piano-riffet som bygger opp hele låten fra midten og ut, samt «ooohhh yeah»-syngingen. Så tar vi et hopp fram til Junior-stemning med Susanne Sundfør på den sykt nydelige Oh, Lover. Vi er tilnærmet i Aurora-landskap her, krydret med synth-soloer i beste Vangelis-stil. Dette er så fint at jeg vil høre den på nytt med en gang den er ferdig.

Vi roer det hele kraftig ned på Sorry, som er en sånn typisk Röyksopp-låt hvor de bruker Jamie Irrepresible på vokal. Fint, men også et hvileskjær hvor du venter på det neste som skal skje. Det er tidligere nevnte Control som følger før vi går til It Was a Good Thing med Pixx på vokal. Her lager Röyksopp en form for avmålt pop på en måte vi ikke har hørt fra dem før og med unntak av Pixx’ vokal er jeg ikke helt sikker på at det kler dem.

Etter Remebering the Departed, som er et piano-og-synth-stykke i typisk Röyksopp-stil blir det en aldeles nydelig ballade med Susanne Sundfør i form av Tell Him. Her har vi strykere og alltingen, og tankene går til Abba og Burt Bacharach. Det er rett og slett ståpels.

Det hele avrundes med Some Resolve, som gir meg en sterk mistanke om at Torbjørn Brundtland og Svein Berge ikke bare hadde Commodore 64 i ungdomstiden, de hadde nok Amiga også. Det er veldig Röyksoppsk og minner meg til tider om Melody AM, men det fungerer. Det er helt ok å høres ut som seg selv, mener jeg.

To album på under fire måneder, som også er større kunstprosjekt, er imponerende. Spesielt når de klarer å holde nivået såpass høyt. Vil alle gode ting bli tre?