Med øsende gitarer, dunkende bass og frenetisk tromming introduserer Spielbergs sin nye plate Vestli med The New Years Resolution for oss. Og slik fortsetter det i all hovedsak gjennom hele andrealbumet til Oslo-bandet. Gjennom tolv låter slipper Spielbergs opp gasspedalen bare et par ganger.

Bandet hadde også suksess med sitt første album This Is Not The End og skapte seg et navn i bl.a. England og Tyskland. De står foran en lang turné i disse landene pluss i Skandinavia. De har høstet gode kritikker for både det første og dette albumet, og det er lett å forstå: De er gode både på plate og live.

Selv om bandet sikkert er drittlei av å høre det, kan man ikke unngå å trekke paralleller til det nå oppløste bandet Hüsker Dü. Også Bob Mould sitt siste soloalbum renner en i hu når man hører gitarstilen, vokalen og måten albumet er produsert på.



Spielbergs kjører hardt og ser seg knapt tilbake. Det vil si sånn omtrent midtveis i albumet, roer de ned på låtene Kano og Goodbye. Det er fine instrumentallåter hvor bandet frikobler og lar oss kontemplere før de tar oss videre i gitarøsens land.

Tekstene handler ifølge bandet «om følelsen av at det ikke finnes noen utvei. Du sliter kanskje med ting i livet. Anger, skam, frykt, følelser av at du tar feil valg». To av medlemmene vokste opp på Vestli i Oslo, og det er fra dette området den tekstlige inspirasjonen – og platetittelen - er hentet fra.

Og nettopp låten med tittelen There Is No Way Out, er et nøkkelspor på albumet. En låt som dunker avgårde, men som tar en liten «tenkepause» sånn midt i låten. Den er bygd opp på en dynamisk måte, og er ett av de sterkeste sporene på Vestli.

Oppmerksomheten Spielbergs har fått, både innenlands og i utlandet, er fullt fortjent. Det er et hardtarbeidende band som spiller sine låter med en sterk og fandenivoldsk innbitthet. Likevel syns jeg «det vanskelige andrealbumet» er hakket under debutplata i kvalitet. La ikke dette hindre deg i å høre Spielbergs på plate og på scene. Du vet at de gir hundre prosent. Alltid.