Suede - et av få britpopband som fortsatt er aktive - holdt en forrykende konsert på Øyafestivalen i sommer, med vokalist Brett Anderson i storform. Da spilte de, foruten hitene, to låter fra Autofiction.

Det nye albumet låter erketypisk Suede, med tøffe gitarer og tett lydbilde, og åpner med den aller beste låta, She still leads me on. Den handler om Andersons avdøde mor og har et kvernede gitarriff og fullt trøkk. De neste sangene byr på mer rock, men mangler minneverdige melodier. Det hele blir noe anonymt og ensformig. Stort sett er det nemlig fullt rockeøs på plata, og jeg savner flere nyanser.



Tempoet roes imidlertid ned på The only way I can love you, Drive myself home (med strykere og valthorn) og What am I without you?. Her er tekstene personlige og vi hører bedre Suedes dyktige musikere: Richard Oakes (gitar), Neil Codling (keyboards), Simon Gilbert (trommer) og Mat Osman (bass).

Det er imidlertid én sang som er nesten like bra som åpningslåta: Black Ice. Anderson synger her om sitt eget familieliv til en melodi med uimotståelig refreng.

Suede har med Autofiction gitt ut enda et album som ikke kan måle seg med det høye nivået på de seks første. Men fansen vil være fornøyd med at soundet er intakt. Og de er som sagt et forrykende liveband.