Haakon Ellingsen (56) fra Oslo er en veteran i norsk popmusikk. Først i bandene The Last James, When og The Gramophones. Deretter ble det soloplater under navnene Haakon og Haakon and the Popular Musicians, før han satte sitt eget navn på dem. Av hans ti album er de fire første engelskspråklige, etterfulgt av fire på norsk, og så engelsk igjen på My Purple Dress (2021).

Det ferske Cloudberry Tales er i noe av den samme stilen som forgjengeren, men har mindre trommer og flere akustiske låter. Vi hører enda flere eksotiske strengeinstrumenter: irsk bouzouki, portugisisk fadogitar, indisk harmoniumorgel, chilensk charango, syrisk oud, ukulele... Disse spilles av Ellingsen, mens deLillos' Lars Lundevall spiller elgitar. Som på forrige plate er Kyrre Fritzner produsent og multiinstrumentalist. Dessuten gjester Jørn Christensen fra Mercury Motors.

Albumet starter med den utypiske og fengende poplåta Cloudberry Wine, som har slidegitarsolo. Resten av låtene på side A er stort sett akustiske og balladepreget, med bouzouki i forgrunnen. Dette opprinnelig greske instrumentet ble adoptert av irske folkemusikere fra 60-tallet av.

Jeg liker spesielt den slentrende Little Joy og If I Could Sing. Begge har Beatles-aktig koring og lekre detaljer på strengene. So True har en fin motmelodi og cembalo.

Side B åpner med den fengende Loneliness, som har et heavy gitarriff i refrenget. Dette står i fin kontrast til Ellingsens bouzouki. Etter et par anonymye låter røper han sin inspirasjonskilde på That Donovan Song og overrasker med den rytmiske Opportunity (med kort harmoniumsolo) før plata avsluttes med den lekre, småpsykedeliske midtempolåta It Gets So High.



Jeg føler at Haakon Ellingsen er inne på riktig vei med sine to siste plater. Hans særegne stemme står fint til det akustiske lydbildet. Men Cloudberry Tales kunne godt vært mer variert.