Hjelpes som jeg har jobbet med dette albumet. Etter de to første gjennomlyttingene tenkte jeg trist at nå er det 15 år siden Björk ga ut et bra album. Vi snakker her om en dame jeg forgudet fra 1993 og fram til Biophilia (2011). Etter det klarte jeg ikke å henge å henge med på albumene hun ga ut. Og tro meg: Jeg prøvde!

Men denne gangen kjentes det ut som om det var noe her. Noe jeg ikke helt hadde skjønt. Så jeg gikk distansen og lyttet og lyttet til Fossora, før jeg skulle skrive denne anmeldelsen. Og så gikk det opp for meg: Rytmene er tilbake i musikken hennes! Der ting på de forrige albumene bare fløt rundt og over i hverandre, så får man allerede på de to første sporene, Atopos og Ovule, samt tittelsporet, rytmer som bringer tankene tilbake til albumene Homogenic og Medulla.

På det førstnevnte av de to var alt dette akkompagnert av forvrengt elektronisk lyd, mens på Medulla var det vokal som stod i fokus. Det får man i fullt monn her også, men denne gangen er det mest strykere og blåsere som bygger opp under de til tider stakkato rytmene, badet i vokal med masse klang. Et strålende eksempel på dette er Victimhood.



Björk har som vanlig skrevet det meste av musikken, og hun har også laget strykearrangement og produsert. Men hun har også noen gjesteartister med, og Norges egen Emilie Nicolas har vært med og skrevet flere av låtene.

Björk har alltid satt naturen i fokus og denne gangen gjør hun det på et mikronivå med sopp og mikrober. Björks mor, Hildur Rúna Hauksdóttir som var en nihilist og miljøvernforkjemper, døde i 2018. Hun får sine hyllester i Ancestress og Sorrowful Soil. På sistnevnte finner vi følgende fantastiske tekstlinje: “In a woman’s lifetime she gets 400 eggs but only two or three nests,” mens damestemmene i Hamrahlid Choir gir ordene vinger.

Og livssyklus er stikkordet på Fossora, som er en slags latinsk feminin betegnelse for en som graver. Den abstrakte acapella Mycelia, med kun tonal sang og ingen tekst, har fått navnet sitt fra et system av tråder i sopp som er med på å bryte ned dødt vev. Den er en miks av rolighet og hyper space som hadde fungert perfekt på en sånn der naturfilm som viser en plantes utvikling i fort-film.

Fungal City, hvor artisten serpentwithfeet er med, er en god oppsummering av hele albumet. Litt gammel Björk med strykerne, techno-rytmer som hopper lett stakkato bortover sletten med strengeplukking på strykerne som krydder på toppen. Og masse klarinett som bass. Klarinett er ellers et instrument som brukes flittig på albumet, noe som forsterker følelsen av samtidsmusikk møter pop.

Den lett skumle og instrumentale Trölla-Gabba er over i et eksperimentelt landskap med et interessant lydbilde, før vi besøker Freefall. Herfra og ut er platen en variert fest og en nytelse. Det hele avsluttes på sykt nycelig Her Mother’s House. Og nå er huset Björk sitt. For Björk har på dette albumet sunget om sin mor, som pleide å synge med henne. Og på denne låten synger Björk med sin datter. Syklusen er fullført.