Jeg hater ordet "eterisk", men det er det jeg tenker når jeg hører på islandske Ásgeir. Og det er ikke bare på grunn av den til tider svært falsetto-vokalen ala James Blake, men også på grunn av arrangement og produksjon.

Det er til tider svært eksentriske lydteksturer her. Bare sjekk ut albumets beste spor, Snowblind. I utgangspunktet en helt strålende hitlåt som sitter i hodet etterpå, men den er fylt med detaljer og en produksjon som gjør at det heller ikke er straight pop. Det sier blip og blop og har samtidig en svert fengende driv. Hohoi, som det går!

De to første sporene, som er nydelige, setter en stemning som gjør at du frykter at du kanskje får et album av mørke og melankoli fylt med høstsstemning. Langt ifra. Sistnevnte låt og påfølgende, Vibrating Walls, er alt annet enn det. Et annet høydepunkt er Giantess

De intrikate melodiene er hypnotiske og selv om det ikke akkurat er syng-med-refrenger her, er dette et album som er vanskelig ikke å like.