
Maraton
Unseen Color
Burde progrock være så iørefallende og fengende som dette?
Prog burde være tjue minutter lange spor som bruker lang tid på å utvikle seg og skal være av den type at du må jobbe for å komme inn det, skal det ikke? Ikke om du spør norske Maraton, som nå er ute med sitt andre fullengder. Og heller ikke om du spør Steven Wilson, som uten tvil må ha vært inspirasjonskilde for vokalist Fredrik Bergersen Klemp, gitarist Simen Hundere Ruud, slagverker Frank Nordeng Røe, keyboardist Magnus Johansen og bassør Ruben Aksnes under arbeidet med andrealbumet sitt.
Nydelig vokal og uventet catchy hooks til tross, musikken tar deg med på en reise med uventede vendinger og er en slags miks av rock, pop, prog og post rock. Alle genre sømløst blandet til et helstøpt album.
Ta Perdurant Lives som et eksempel. Den later som om den er musikk for skostirrere men er fylt med en reggae-lignende stemning og har sekvenser som er tilnærmet sakrale.
Tekstene er prog-aktige nok. Vi er ikke på Jon Anderson-nivå men ifølge bandet er de en rar miks of nihilisme og romantisk melodrama. Mon det, jeg har uansett til tider problemer med å fange meningen (hva er en Boltzmann Brain for eksempel), men det er jo akkurat slik prog skal være!
Det sies at andrealbumet skal være så vanskelig, men jeg ser ingenting annet enn en solid progresjon (he he) fra debutalbumet til Maraton, og jeg er glad for at jeg har min positive omtale av dem fra Trondheim Rocks i 2019 i behold.
Høydepunktet på albumet er A Body of Your Own, som også er albumets lengste spor på bare sju minutter. Tankene mine går veldig til både Steven Wilson og Radiohead. Her pøses det på med piano og strykere og stor stemning. Prog nok for meg.
Nydelig vokal og uventet catchy hooks til tross, musikken tar deg med på en reise med uventede vendinger og er en slags miks av rock, pop, prog og post rock. Alle genre sømløst blandet til et helstøpt album.
Ta Perdurant Lives som et eksempel. Den later som om den er musikk for skostirrere men er fylt med en reggae-lignende stemning og har sekvenser som er tilnærmet sakrale.
Tekstene er prog-aktige nok. Vi er ikke på Jon Anderson-nivå men ifølge bandet er de en rar miks of nihilisme og romantisk melodrama. Mon det, jeg har uansett til tider problemer med å fange meningen (hva er en Boltzmann Brain for eksempel), men det er jo akkurat slik prog skal være!
Det sies at andrealbumet skal være så vanskelig, men jeg ser ingenting annet enn en solid progresjon (he he) fra debutalbumet til Maraton, og jeg er glad for at jeg har min positive omtale av dem fra Trondheim Rocks i 2019 i behold.
Høydepunktet på albumet er A Body of Your Own, som også er albumets lengste spor på bare sju minutter. Tankene mine går veldig til både Steven Wilson og Radiohead. Her pøses det på med piano og strykere og stor stemning. Prog nok for meg.
FLERE ANMELDELSER
Kevin Morby - More Photographs (A Continuum)
Mye mer enn en kompanjong til fjorårets sterke album. >>
Harald Otterstad og Tor Andersen - Aunt Mary - Never Stop Your Wishful Thinking
Forbilledlig biografi om et av Norges beste 70-tallsband >>
Perry Dear and the Deerstalkers - Oh Dear! Perry Dear and the Deerstalkers in London
Bra 60-tallsretro fra norsk band >>
Honey Dijon - Black Girl Magic
Klassisk housemusik med attityd, och som får folk att stampa fötter. >>
El Caco - Uncelebration
Etter ein solid pause er El Caco igjen ute med ny musikk. Det har blitt litt nytt, men umiskjennelig likevel. >>
The Tallest Man on Earth - Henry St.
Svenske Kristian Matsson, bedre kjent under artistnavnet The Tallest Man on Earth, har gått fra soloprosjekter til å spille inn sitt nyeste album med et komplett band. >>
Metallica - 72 Season
Du veit kva du får, men legendene i Metallica imponerar likevel med 72 Seasons >>