Skal man bedømme ut fra Röyksopps tredje plate åtte måneder så holder den klisjeen stand.

Greit nok, det gikk nesten åtte år fra de la opp som plateartister til de kom tilbake med nytt materiale, så kanskje de hadde masse uutgitte låter å velge av og tok kun de beste. Ifølge presseskrivet har flere av disse låtene spor helt tilbake til slutten av 80- og starten av 90-tallet. Det er likevel ingen tvil om at det er Röyksopp du hører på. Om du hadde satt på noen av disse låtene for meg uten å si hvem det var ville jeg visst det. Akkurat som de store elektronika-heltene Röyksopp er fan av har de utviklet sin egen sound. Det er kult det.

Om man hører på Profound Mysteries-trilogien samlet er det en rød tråd gjennom det. Når man på toppen av det hele tar med alle de andre elementene som dette prosjektet inneholder, nemlig video, nettsider, grafikk, animasjoner, turné og foto må dette være et av de mest gjennomførte prosjektene et norsk band har gjort. Når det er sagt så går det litt mer på tomgang her på volum tre enn på de to foregående. Men det som er bra er så bra at det trekker helhetsinntrykket kraftig opp.

So Ambiguous er Röyksopp ala ala The Inevitable End med Jamie Irrepresible på vokal og den sløve beaten som de hiver på denne type låter. Det pøses på med masse ekte strykere, fløyte bass. En slags We Have All The Time in the World fra James Bond møter Röyksopp. Det er en mektig og fin start spesielt med koret på slutten.

Röyksopp på scena på Parkenfestivalen i Bodø med masse laserlys

Me&Youphoria er så Röyksopp at du kan sverge du har hørt de gjøre denne før. Gunhild Ramsay Kovacs vokal er bare nydelig og med synth-riffet som åpner låten og går som et gjennomgangstema skjønner jeg hvorfor det har blitt en av låtene som skal promotere albumet.

Og slik går det utover platen. Det er veldig, veldig Röyksopp. Susanne Sundfør dukker selvsagt opp, Jamie kommer tilbake og inne imellom synger Svein. Så det er ingen umiddelbare overraskelser, men det er så godt gjennomført. Röyksopp er blant de som setter det melodiske i høysetet, og det er så fordømt fint.

Stay Awhile er vi tilbake på 80-tallet. The Night oser av Kraftwerk med sine sekvenser av pling-plong i bakgrunnen og heftige rytmer. Alison Goldfrapp synger og jaggu stikker ikke synth-lyden fra Sayit som Röyksopp gjorde med Robyn innom også.

Lights Out er en aldeles nydelig vakker ballade med masse klang og svært neddempet (til Svein og Torbjørn å være) arrangement og produksjon. Pixx' stemme er perfekt i denne sammenhengen.

Men høydepunktet er Speed King. Herrejemini for en låt. Jeg mener bestemt at denne også ble framført på turneen deres i sommer og i høst. Da med en slangeanimasjon og lyssetting som bare løftet låten enda mer. Dette er 100% kun Svein og Torbjørn og det er ni minutter med elektronika-godsaker. Det er halvveis uti at den tar virkelig av og du kan omtrent se for deg at laserlysene danset i studio da de satte denne sammen. Med et sykt driv, vocoder-vokal en masse og herlig analog synth er dette låten som gjør at du vil høre den på nytt og nesten ikke kommer deg videre på platen.



Dessverre daler albumet litt etter denne. Just Wanted to Know med Astrid S er soul-pop og er fin nok, men etter Speed King er det veldig straight og det føles som en bonuslåt fra Melody AM. Feel It er en variasjon av melodien og i hvert fall deler av teksten fra låten Unity på forrige album, men her er den i langt mer klubbvennlig form. Jeg liker sånne gjentakelser av tema siden dette er et sammenhengende prosjekt.

Like an Old Dog er en ok avslutning som med alle strykerne passer fint siden det var slik albumet startet. Alle gode ting er virkelig tre og skjønnhetsfeilene til tross: Dette er et solid album!