Espen Kraft lager musikk som høres ut som den kom ut for 30 – 40 år siden. Men det er det mange som gjør om dagen. En av de største hitene de siste årene, Blinding Lights med The Weeknd, er bare en av mange hitlåter med et lydbilde som skriker 80-tallet. Og da Kyle Dixon and Michael Stein fra elektronikabandet band Survive laget musikken til Stranger Things var det som å høre Jan Hammer, Tangerine Dream og 80-talls Hans Zimmer være på fest sammen. Men Espen var mange år før alle disse.

For herr Kraft ga aldri slipp på 80-tallslyden, og ga ut låter som hørtes ut som om de kunne vært hentet fra tiåret som plutselig kom på moten igjen. Og da folk begynte å kjøpe og strømme musikken til Stranger Things lanserte han i 2017 et helt album, stappfullt av herlig 80-tallspop.

I årene etter har han gitt ut nok digitale singler til at han kunne laget minst ett helt album til (jeg vil spesielt anbefale låtene Shoplifting, The Factory og Greyhound). Han har også blitt YouTube-stjerne!

Omringet av sin gedigne samling av 80-tallssynther, 8-bitsmaskiner som Commodore 64 og Atari, gamle data- og musikkblader og samleobjekter sitter han og lager instruksjonsvideoer, analyser og gjennomganger av hvordan han lager musikken sin. Dette har skaffet ham over 80 000 abonnenter.

Og nå lanserer han endelig et nytt album. Men denne gangen noe helt annet enn 80-tallspopen han har gjort før. Denne gangen er det filmmusikken til ikke-eksisterende filmer. Alle låter er skrevet som om de skal passe til scener, og låttitlene røper hva slags stemning disse scenene har.



Som med vanlige album med filmmusikk er dette både en styrke og en svakhet. Svakheten er at flere av låtene går liksom ingen steder, og noen ganger føles det som om låten er ferdig akkurat i det den er i ferd med å utvikle seg til noe. Et eksempel er Neon Riders som høres ut som det er en intro til noe kjempestort, men så bare stopper den. Det samme gjelder Nothing Better to Do og Together Again.

Det er også noen låter som blir litt intetsigende når man ikke har bildene fra filmen å relatere seg til. Sånn sett har Espen lykkes å lage et ekte soundtrack, for slik er det jo ofte med filmmusikk.

Så til det positive: Dersom du liker et lydbilde som er en miks av Jan Hammer (Dreams, Fists of Fury Part 1 og 2 og Together Again), sequencer-basert elektronika ala Tangerine Dream (On the Run Part 1 og 2, Something’s Awake, Solve the Puzzle og Indian Summer), Stranger Things (Neon Riders, Memories of John og ikke minst Into the Night, som er fjerde del i låt-serien hans som heter Midnight Drive) og litt Vangelis og annen herlig 80-tallslyd, så er dette albumet for deg. På albumets beste spor, Something’s Awake, høres han til og med ut som Röyksopp, med en slutt som er som hentet fra The Last Ninja. Og jaggu drar han ikke en Philipp Glass med den svært minimalistiske Lullabye helt til slutt! Kudos!

Jeg er derfor midt i målgruppen og har egentlig kost meg like mye med denne platen som jeg har med Stranger Things-albumene. Det er også noen herlige gitarsoloer her (både akustisk og elektrisk) og en nydelig saksofon åpner albumet på Coming Off the Late Night Shift. Og i sann Espen Kraft-stil er lydbildet fullstendig 80-talls. Han har til og med brukt analoge taper for å ta opp deler av musikken. Alle synther, samples og sequencere er originaler fra 80-tallet, så det er ikke noe emulering eller soft-synth her.

Platen kan kjøpes og strømmes digitalt på de vanlige tjenestene. Men: Han ga ut 100 eksemplarer på kassett! Her leker vi ikke 80-talls, altså!