
Ricochets
Closer To The Light
Mer fengende låter enn noen gang på comebackplata
Ricochets fra Fredrikstad imponerte kritikerne med albumene de ga ut i 2000-05. Men så dannet vokalist Trond Andreassen de mer kommersielle Navigators, som imidlertid ga seg etter to album på Sony Music.
Siden 2018 har han igjen spilt med Ricochets, sammen med originalmedlem Knut Olsen (bass) og keyboardist Svenn Poppe Jr, som ble med i 2002. Johan Edvardsson (trommer; eks Navigators) og Fredrik Gretland (gitar; Sweden, eks The Cumshots) er også med i dagens besetning av Ricochets, som med Closer To The Light gir ut sitt første album på 18 år.
Og for ei sterk plate det er blitt! Andreassen synger fortsatt rått og tøft, bandet er veldig samspilt og de fleste av låtene er blant de aller beste Ricochets har lagd. Den er faktisk på høyde med meget kritikerroste The Ghost Of Our Love (2003). Vi hører fortsatt inspirasjon fra 80-tallets garasjerock og 90-tallets scandirock. Men jeg syns låtene er mer poppete enn før.
Den åpner med de to mest hardtrockende låtene. Time To Go har desperat vokal og feedbackoutro à la The Whos My Generation. Også Backseat Drivers har bra refreng, men føles som et hvileskjær foran de seks topplåtene som følger.
Shooting Star har en herlig oppbygning med orgelstøt før låta eksploderer med vræling og huggende pianoriff. Tittelsangen Closer To The Light er et enda større høydepunkt. Dette er poprock med et refreng som gir meg lyst til å hoppe opp og ned med neven i været! Jeg digger også dens spaghettiwestern-atmosfære à la Los Plantronics, rootsy gitar og farfisaorgel. Så fengende låter har jeg ikke hørt før med Ricochets!
Plata roer seg ned med popballaden Galaxies (Dead End Street), der refrenget har flotte harmonier og Trond Andreassen står for nok en stor vokalprestasjon. Også første låt på side B, That's How It Goes, er en ballade, men av den smektende typen med 50-tallsinspirert koring i versene, fuzzgitar og herlig utblåsning i refrenget.
Min andre store favoritt på albumet er Figure It Out, med sitt ultrafengende rockeøs og orgelriff, sin umotståelige melodi og råsterke vokal der Andressen skriker ut budskapet sitt.
See Me Change byr på voldsomt driv, smakfull gitarsolo og personlig tekst. Dette er topp classic rock som får meg til å tenke på Hellacopters. Plata avsluttes med to ballader som jeg syns er noe anonyme. Tekstene er imidlertid sterke, ikke uventet råsterkt sunget av Trond Andreassen.
Ricochets er på en lanseringsturné nå som avsluttes 18. februar på Parkteatret i Oslo, hvor det er få billetter igjen. De er jo kjent som et gnistrende liveband.
Closer To The Light bør etter min mening komme veldig høyt når årets beste norske album skal kåres.
Siden 2018 har han igjen spilt med Ricochets, sammen med originalmedlem Knut Olsen (bass) og keyboardist Svenn Poppe Jr, som ble med i 2002. Johan Edvardsson (trommer; eks Navigators) og Fredrik Gretland (gitar; Sweden, eks The Cumshots) er også med i dagens besetning av Ricochets, som med Closer To The Light gir ut sitt første album på 18 år.
Og for ei sterk plate det er blitt! Andreassen synger fortsatt rått og tøft, bandet er veldig samspilt og de fleste av låtene er blant de aller beste Ricochets har lagd. Den er faktisk på høyde med meget kritikerroste The Ghost Of Our Love (2003). Vi hører fortsatt inspirasjon fra 80-tallets garasjerock og 90-tallets scandirock. Men jeg syns låtene er mer poppete enn før.
Den åpner med de to mest hardtrockende låtene. Time To Go har desperat vokal og feedbackoutro à la The Whos My Generation. Også Backseat Drivers har bra refreng, men føles som et hvileskjær foran de seks topplåtene som følger.
Shooting Star har en herlig oppbygning med orgelstøt før låta eksploderer med vræling og huggende pianoriff. Tittelsangen Closer To The Light er et enda større høydepunkt. Dette er poprock med et refreng som gir meg lyst til å hoppe opp og ned med neven i været! Jeg digger også dens spaghettiwestern-atmosfære à la Los Plantronics, rootsy gitar og farfisaorgel. Så fengende låter har jeg ikke hørt før med Ricochets!
Plata roer seg ned med popballaden Galaxies (Dead End Street), der refrenget har flotte harmonier og Trond Andreassen står for nok en stor vokalprestasjon. Også første låt på side B, That's How It Goes, er en ballade, men av den smektende typen med 50-tallsinspirert koring i versene, fuzzgitar og herlig utblåsning i refrenget.
Min andre store favoritt på albumet er Figure It Out, med sitt ultrafengende rockeøs og orgelriff, sin umotståelige melodi og råsterke vokal der Andressen skriker ut budskapet sitt.
See Me Change byr på voldsomt driv, smakfull gitarsolo og personlig tekst. Dette er topp classic rock som får meg til å tenke på Hellacopters. Plata avsluttes med to ballader som jeg syns er noe anonyme. Tekstene er imidlertid sterke, ikke uventet råsterkt sunget av Trond Andreassen.
Ricochets er på en lanseringsturné nå som avsluttes 18. februar på Parkteatret i Oslo, hvor det er få billetter igjen. De er jo kjent som et gnistrende liveband.
Closer To The Light bør etter min mening komme veldig høyt når årets beste norske album skal kåres.
FLERE ANMELDELSER
Lana Del Rey - Did you know that there's a tunnel under OceanBlvd
Dronningen av melankoli og glamour er tilbake med sitt niende studioalbum. >>
Ledfoot og Ronnie Le Tekrø - Limited Edition Lava Lamp
Den amerikansk-norske duoen er tilbake, og denne gongen med forstrerkningar! >>
Murder Maids - Dance or Die
Murder Maids er tilbake med oppfølgaren til den fantastiske debutplata Knives Out. Det har vorte ei noko tøffare og hardare plate. >>
Pil & Bue - Special Agents
Pil & Bue spenner buestrengen strammere enn noen gang, og slipper sitt beste album så langt i karrieren. >>
Wig Wam - Out Of The Dark
Berre to år er gått sidan comebackalbumet «Never Say Die», og rockarane frå Østfold veit å smi mens jernet er varmt! >>
Eigil Berg - I musikkens tjeneste
Velskrevet, informativ musikkbok fra New Jordal Swingers-sjefen >>

ANBEFALTE KONSERTER
Kjøp billetter her
Øyafestivalen
Arctic Monkeys
Oslo Spektrum
Depeche Mode
Telenor Arena
Bergenfest
Röyksopp
Oslo Spektrum
Trondheim Rocks