
Ricochets
Closer To The Light
Mer fengende låter enn noen gang på comebackplata
Ricochets fra Fredrikstad imponerte kritikerne med albumene de ga ut i 2000-05. Men så dannet vokalist Trond Andreassen de mer kommersielle Navigators, som imidlertid ga seg etter to album på Sony Music.
Siden 2018 har han igjen spilt med Ricochets, sammen med originalmedlem Knut Olsen (bass) og keyboardist Svenn Poppe Jr, som ble med i 2002. Johan Edvardsson (trommer; eks Navigators) og Fredrik Gretland (gitar; Sweden, eks The Cumshots) er også med i dagens besetning av Ricochets, som med Closer To The Light gir ut sitt første album på 18 år.
Og for ei sterk plate det er blitt! Andreassen synger fortsatt rått og tøft, bandet er veldig samspilt og de fleste av låtene er blant de aller beste Ricochets har lagd. Den er faktisk på høyde med meget kritikerroste The Ghost Of Our Love (2003). Vi hører fortsatt inspirasjon fra 80-tallets garasjerock og 90-tallets scandirock. Men jeg syns låtene er mer poppete enn før.
Den åpner med de to mest hardtrockende låtene. Time To Go har desperat vokal og feedbackoutro à la The Whos My Generation. Også Backseat Drivers har bra refreng, men føles som et hvileskjær foran de seks topplåtene som følger.
Shooting Star har en herlig oppbygning med orgelstøt før låta eksploderer med vræling og huggende pianoriff. Tittelsangen Closer To The Light er et enda større høydepunkt. Dette er poprock med et refreng som gir meg lyst til å hoppe opp og ned med neven i været! Jeg digger også dens spaghettiwestern-atmosfære à la Los Plantronics, rootsy gitar og farfisaorgel. Så fengende låter har jeg ikke hørt før med Ricochets!
Plata roer seg ned med popballaden Galaxies (Dead End Street), der refrenget har flotte harmonier og Trond Andreassen står for nok en stor vokalprestasjon. Også første låt på side B, That's How It Goes, er en ballade, men av den smektende typen med 50-tallsinspirert koring i versene, fuzzgitar og herlig utblåsning i refrenget.
Min andre store favoritt på albumet er Figure It Out, med sitt ultrafengende rockeøs og orgelriff, sin umotståelige melodi og råsterke vokal der Andressen skriker ut budskapet sitt.
See Me Change byr på voldsomt driv, smakfull gitarsolo og personlig tekst. Dette er topp classic rock som får meg til å tenke på Hellacopters. Plata avsluttes med to ballader som jeg syns er noe anonyme. Tekstene er imidlertid sterke, ikke uventet råsterkt sunget av Trond Andreassen.
Ricochets er på en lanseringsturné nå som avsluttes 18. februar på Parkteatret i Oslo, hvor det er få billetter igjen. De er jo kjent som et gnistrende liveband.
Closer To The Light bør etter min mening komme veldig høyt når årets beste norske album skal kåres.
Siden 2018 har han igjen spilt med Ricochets, sammen med originalmedlem Knut Olsen (bass) og keyboardist Svenn Poppe Jr, som ble med i 2002. Johan Edvardsson (trommer; eks Navigators) og Fredrik Gretland (gitar; Sweden, eks The Cumshots) er også med i dagens besetning av Ricochets, som med Closer To The Light gir ut sitt første album på 18 år.
Og for ei sterk plate det er blitt! Andreassen synger fortsatt rått og tøft, bandet er veldig samspilt og de fleste av låtene er blant de aller beste Ricochets har lagd. Den er faktisk på høyde med meget kritikerroste The Ghost Of Our Love (2003). Vi hører fortsatt inspirasjon fra 80-tallets garasjerock og 90-tallets scandirock. Men jeg syns låtene er mer poppete enn før.
Den åpner med de to mest hardtrockende låtene. Time To Go har desperat vokal og feedbackoutro à la The Whos My Generation. Også Backseat Drivers har bra refreng, men føles som et hvileskjær foran de seks topplåtene som følger.
Shooting Star har en herlig oppbygning med orgelstøt før låta eksploderer med vræling og huggende pianoriff. Tittelsangen Closer To The Light er et enda større høydepunkt. Dette er poprock med et refreng som gir meg lyst til å hoppe opp og ned med neven i været! Jeg digger også dens spaghettiwestern-atmosfære à la Los Plantronics, rootsy gitar og farfisaorgel. Så fengende låter har jeg ikke hørt før med Ricochets!
Plata roer seg ned med popballaden Galaxies (Dead End Street), der refrenget har flotte harmonier og Trond Andreassen står for nok en stor vokalprestasjon. Også første låt på side B, That's How It Goes, er en ballade, men av den smektende typen med 50-tallsinspirert koring i versene, fuzzgitar og herlig utblåsning i refrenget.
Min andre store favoritt på albumet er Figure It Out, med sitt ultrafengende rockeøs og orgelriff, sin umotståelige melodi og råsterke vokal der Andressen skriker ut budskapet sitt.
See Me Change byr på voldsomt driv, smakfull gitarsolo og personlig tekst. Dette er topp classic rock som får meg til å tenke på Hellacopters. Plata avsluttes med to ballader som jeg syns er noe anonyme. Tekstene er imidlertid sterke, ikke uventet råsterkt sunget av Trond Andreassen.
Ricochets er på en lanseringsturné nå som avsluttes 18. februar på Parkteatret i Oslo, hvor det er få billetter igjen. De er jo kjent som et gnistrende liveband.
Closer To The Light bør etter min mening komme veldig høyt når årets beste norske album skal kåres.
FLERE ANMELDELSER
Once Awake - Far Out And Beyond
Det hardtarbeidande metalcorebandet Once Awake er ute med album nummer fem >>
Jon Anderson & The Band Geeks - Live – Perpetual Change
Holder stemmen til ex-Yes-vokalisten på 80? >>
Beck - Singler og medvirkelser 2020-2025
Etter 6 år uten album fra Beck, men en rekke singler og samarbeid, er det på tide med en samlet anmeldelse >>
Yndling - As Fast as I Can og It's Almost Like You're Here
Noen har hvisket Yndling noe i øret om produsering >>