Jevnt over bedre låter, som også er strammet akkurat passe opp med tanke på lengde i forhold til enkelte av låtene på forgjengeren. Heftig og herlig produsert. Et mer detaljert og åpent lydbilde som yter mer rettferdighet til de mektigste låtene. Og ikke minst et bortimot perfekt sammensatt album.

Når det er sagt, holder Special Agents likevel ikke helt inn. Låter som Slave vs Master, og Never Stop, er faretruende nær bulls eye, men totalt sett spriker det litt for mye til at det blir fullgod samling i blinken. Mer om det litt seinere.

Jeg har i det lengste prøvd å la være å dra sammenligningskortet, men kan ikke dy meg: Special Agents er et temmelig godt alternativ for deg som er på let etter et noe mer lettbeint alternativ til Gojira.

Når jeg først har begynt, kan jeg like godt fortsette ørlitegrann til: Gojira-vibbene dukker opp med jevne mellomrom gjennom store deler av albumet. Og det er for det meste i positiv forstand, selv om det i enkelte partier på enkelte låter høres hakket mer upresist ut og er litt for lettbeint for undertegnede. Hvis «lettbeint» kan brukes som et ankepunkt for et album, da.

Men det jeg med riff-hånda på et hardbarka rockehjerte kan si jeg mener med dette, er at det ikke er så veldig mye som kunne vært gjort annerledes før jeg hadde hivd samtlige 10 tilgjengelige plekter-poeng etter Special Agents. For Gud bedre så tøft dette låter gjennom store deler av albumet.

Det låter absolutt best når det groover som mest, og når melodiene virkelig får komme til sin rett. Og det er her jeg kommer med en noe subjektiv og pirkete finger: det blir til tider litt for frampå. Hadde gutta lagt seg litt mer bakpå i enkelte partier, slik de gjør når det låter som best, er det godt mulig Special Agents hadde endt opp med toppscore.



Lyd-gildet starter med Change Your Mind. En solid start der det låter som best når det er som tyngst, men for anmelderen sin del blir litt for upresist på de mest intensive partiene, og derfor ramler det hele litt sammen. Men du verden for noen mektige riff som blir servert.

You Are The Universe starter solid, og topper seg med et deilig midtparti med heftige riff, god-skeive akkorder og en deilig solo – helt i «det franske bandet jeg prøver å unngå å sammenligne med-land».

Med unntak av refrenget, sitter ikke tittellåta Special Agents umiddelbart hos meg. Det gjør derimot End Credits – en naturlig musikalsk forlengelse av tittellåta.

For undertegnede, en middelaldrende (og vel så det) kar med iboende Ludvig i Flåklypa-skepsis som fort kan vekkes til live når det blir for sterilt, industrielt og trigga – uten at jeg sier at det er for mye av dette her - er When You Wake Up Do You Stop Dreaming et kjærkomment pusterom etter tre heftige låter innledningsvis.
For vinylfreakene der ute: låta er også smart plassert som siste låt på side A, og sørger for at det låter cleant hele veien før du reise deg opp av godstolen for å snu plata.

Det fortsetter behagelig med nydelige Next Morning There Was Yet a New World. Igjen klare Gojira-vibber, men forskjellen er tydelig nok til at jeg sitter igjen med ordet «kos» etter å ha hørt låta.

Slave vs Master er bortimot så mektig som det går an å få det, og det er fremdeles umulig å ikke trekke frem en herlig frekk, fransk metal-flørt.

Pil & Bue roer det hele ned med Never Stop (part 1). Et verdig punktum for et veldig, veldig bra album.