Tusen takk, kjære Mari, Tor Egil, Christer, Thomas og alle små og store medhjelpere på Cosmos! Dette var 37 minutter med pur nytelse fra start til slutt.

Jeg burde egentlig satt punktum for anmeldelsen her, slik at du kunne løpt rett bort til den fysiske eller digitale platesjappa di for å komme raskt i gang med lyttinga. Men saken er at dette er et så solid stykke arbeid at det fortjener langt mer enn et enkelt, men velment og høylytt «takk».

For jeg kan ikke skjønne annet enn at Cosmos er bortimot så fint som det går an å få det. Albumet oser av musikalsk overskudd, lekenhet og glede.

Beint fram et album å bli glad i - og glad av å høre på.

«Forløsende» var det første ordet jeg noterte meg etter første gjennomlytt. Det er ikke så lett å sette ord på det, men alle de fire første studioalbumene er utgivelser som oser av kvalitet. Likevel er det noe herlig forløsende med femteplata i forhold til de foregående studioalbumene.

Kan det være fordi ekteparet Kreken har sluppet til de to andre bandmedlemmene både som låtskrivere og produsenter, og at det endelig er mer av bandet Darling West vi hører? Gjorde sjølufta uttafor veggene på Oceansound Recordings gullende godt når låter skulle skrives og preproddes? Er det små og store bidrag fra Rob Moose, Matthew Logan Vasquez, Jarle Bernhoft og andre bidragsytere som gjorde susen, eller er det produksjonen og lydbildet som er løftet enda mer i forhold til det jeg har hørt før? Eller kan det være fordi Cosmos ikke kan hektes på noen bestemt sjanger?

Apropos sjanger: jeg veit da pokker hva som skjer med det som ofte, fortjent eller ufortjent, har havnet i kategorien «Americana» eller «Nordicana». Men er det en aldri så liten sjangerrevolusjon på gang i Norge? Jeg erklærte jo Signe Marie Rustad som sjangeruavhengig for en drøy måned siden. Og nå er det på høy tid å si det samme om Darling West.

Det er mange sjangre som lurer i bakgrunnen, men det er kul umulig å henge plata på noen bestemt knagg. Kanskje det rett og slett bare er «darling westsk»?

Cosmos er en plate for de fleste anledninger. For hustrige høstkvelder med stearinlys og ullpledd. For sesongens første våryre biltur med luft i håret (gjerne i en 1968 Mustang Convertible). Og utrolig nok også for den beste sommerfesten med de beste folka. For flere av låtene har faktisk skyhøy allsangfaktor, og tro meg: det hadde jeg aldri trodd jeg kom til å si om Darling West før singelen Light Ahead kom tidligere i år.



Åpningskuttet, som også er tittellåta, flyter fint av gårde. Umiddelbart etter at stifta treffer platerillene, slår vi fast at dette låter kjent. Men jeg kan ikke huske å ha hørt en såpass up tempo start på et album fra Darling West tidligere? Vitner det om nye takter? Me like!

Albumet fortsetter med Light Ahead, og starten er like umiskjennelig «darling westsk». To toner på bassen, og du hører umiddelbart at det er Herr Kreken som leker seg med makalause basslinjer som driver låta framover. Vi får litt sør-afrikanske gatemusikkvibber på versene, før vi tar strake veien over til den amerikanske vestkysten og får det som må være et av årets mest catchy refreng. Snakk om å bygge godt opp under budskapet i teksten!

Still Here starter i et mer klassisk Darling West-landskap – godt nedpå med bare den nydelige stemmen til Mari og gitaren til Christer. Tre og et halvt minutt etter har vi likevel rukket å touche innom flere sjangre.

Jeg blir ørlitegrann skeptisk etter noen få sekunder med whaling på Old man. Starten på første vers føles umiddelbar litt banal ut, men så gjøres det selvfølgelig et genialt grep nøyaktig 33 sekunder ut i låta som løfter det hele så til de grader. Nydelig progresjon hele veien, og ikke minst et vemodig vakkert strengearrangement av Rob Moose (den som vet den vet – Google it om du ikke kjenner karen).

Will I Ever Know er i mine ører platas svakeste (rettelse: minst perfekte), men kanskje et ålreit og ikke minst smart plassert pusterom når vi likevel er halvveis i lyttinga?

Det hele tar seg betraktelig opp med Oh Love. Her er det forsyne meg allsangfrieri igjen, med et refreng så catchy og enkelt at selv en 48 år gammel anmelder fra Skjåk kan lære det på bortimot no time.

Herfra og inn er det bortimot en pur parademarsj som byr på blant annet et rørende vakkert refreng og en sår vibrato som kler teksten i Till Night Turns to Day utrolig godt. Det tas et smått geniale grep teknisk og produksjonsmessig i samme låt når strengearrangementet økes i intensitet samtidig som lydbildet åpnes opp (vi snakker skyhøy gåsehud og tåre i øyekroken-faktor). Vi får umiskjennelig «krekensk» attåt tydelige folkemusikkvibber i Wild Dreams. I samme låt får Darling West besøk av Jarle Bernhoft, men han stjeler på ingen måte oppmerksomhet fra hovedpersonene. For der andre drar inn kjente navn kun for oppmerksomhetens skyld, er Darling West bevisste på å ha med seg ressurspersoner som kan tilføre noe – og det er jo akkurat slik det bør være.

Cosmos avsluttes med et nydelig 90 sekunders preludium der David Wallumrød har fått frie tøyler til å gi oss en glidende overgang til avslutningslåta Echoes.

Takk for stunden, Darling West! Rettelse: takk for de første sju stundene med albumet! Det blir utvilsomt mange flere for undertegnede.