
The Tallest Man on Earth
Henry St.
Svenske Kristian Matsson, bedre kjent under artistnavnet The Tallest Man on Earth, har gått fra soloprosjekter til å spille inn sitt nyeste album med et komplett band.
Gjennom albumets sangtekster kan man finne bevis på at Matsson har lengtet etter og setter pris på, samhold, vennskap og kjærlighet. «I’m gonna breathe and work for every little heart I know,» synger Matsson i Every Little Heart. Mens albumet kan sees som en slags hyllest til gjenforening og medmenneskelighet, er det også mye mørke, usikkerhet og frykt å spore i albumet. «Oh, these humbling old wings, suddenly we're gone,” synger Matsson i Looking for Love.
Med et fullt band bak seg under innspillingen av Henry St., har Matsson hatt en mulighet til å skape et mer variert lydbilde enn tidligere. Albumet sin åpningssang, Bless You, en av albumets fineste, har innslag av blant annet trommer og elektrisk gitar. Every Little Heart kan til tider minne om en mystisk Alt-J låt med innspill av folk og country. ISlowly Rivers Turn hører man saxofon og den elektriske gitaren har til tider en 80-talls sound som gir assosiasjoner til Dire Straits. Major League er en hyllest til Americana og Bluegrass, og In your Garden Still vekker noen assosiasjoner til 90-talls rock. Med andre ord har Matsson, med et helt band bak seg, for første gang hatt en mulighet til å utvide og utvikle sitt lydbilde.
Henry St. symboliserer gjerne en ny epoke for The Tallest Man on Earth. Likevel finnes det også låter på albumet som ligner mer på den «originale» Matsson; upolert, rått og akustisk. Platen sin siste låt Foothills, består av Matsson og en gitar, og tittellåten Henry St. av vokaler og piano. Det er gjerne også i disse to låtene at vi hører Matsson på sitt mest personlige. I Foothills synger Matsson om å falle til ro med hvem man er; «And someday I’ll be just that singer, but singing is alright.» Han viser sin sårbarhet i linjen «Why does it have to be I can’t fall out of love? It must look hopeless to the vultures up above.” Henry St. inneholder oppgitthet («We were told that we’re all someone, then the world just looks away”) og selv-ironi (“I’m a little dude, in the scape of songs”). I slutten av refrenget på Henry St. hører vi Matsson jamre “I just don’t know if I can take it anymore», og her kan virkelig oppgittheten og sorgen både høres og føles.
Henry St. er et sårt, ærlig og menneskelig album, og et steg i en ny retning for Matsson. Det blir interessant å se hvordan han vil velge å gå framover fra her. Kanskje vi kan forvente oss en enda mer nyansert og eksperimentell Tallest Man on Earth i fremtiden, nå som Matsson har tatt skrittet fra soloprosjekt til fullt band.
Intervju med Paste Magazine
FLERE ANMELDELSER
OMD - Bauhaus Staircase
OMD gjør som de har lyst og markerer sitt 45-årsjubileum på ypperste måte. >>
Steven Wilson - The Harmony Codex
Visjonæren innenfor progrock bryter alle regler og leverer et post-pandemisk mesterverk. >>
Adama Janlo - Misaligned
Brilliant og enestående begynnelse. En stemme det er vanskelig å glemme. >>
Kardang - Rizky Biznizz
Sørlandsbandet Kardang er ute med sin andre fullengder, og den gir deg rein, hard og pur rock ‘n roll. >>
Rival Sons - Lightbringer
Rival Sons gir ut sitt andre album for året, og Lightbringer står ikkje tilbake for det første. >>
Spurv - Brefjære
Spurv er tilbake med eit nytt og ambisiøst album, som imponerar med store orkester og tunge gitarar i skjønn harmoni. >>
Trevor Rabin - Rio
Forrige vokale soloalbum kom i 1989. 34 år, 50 soundtracks og 200 konserter senere knaller Trevor Rabin til! >>
Pseudo Fruit - Heavy Nydelig
En norsk trio med full klaff og tre rette: ferdigheter, referanser og kreativitet. >>