Allerede i første låt ut, Jag är en wild story, ligger referansene tett som hagl. Det er ingen tvil, vi hører den nyeste til Håkan Hellström. For min del er dette noe av det som gjør at jeg alltid synes det er spennende med ny musikk fra Hellström. Hvem har han «lånt» fra denne gangen, og hvorfor får han det alltid til å låte så friskt og bra?

På Poetiska försök har låtskriverduoen Hellström og Björn Olsson fått inspirasjon og ny input fra Christoffer Berg (elektronikaprodusent også kjent som Hird). Dette har gitt et mer synth-basert lydbilde enn tidligere. Førstesingel Den här gången är det på riktigt er et godt eksempel. Det låter som klassisk Håkan, men med et lydbilde som sender tankene til åttitallets store popmusikk. Ikke et helt ukjent landskap for Håkan, men dette er mer helstøpt gjennom hele albumet enn tidligere.



To, tre av låtene flørter også med et mer folk-inspirert lydbilde. To av disse, Symfonivise og Lovsång, treffer blink mens den tredje, som også ble sluppet som singel, er platens eneste skivebom. Låten Du kommer sikkert til å bli en landeplage i løpet av sommeren, men i mine ører er det her så mye Mumford & Sons i monitor at den forstyrrer hele flyten på albumet. Den er også en langt svakere låt enn resten av materialet vi får servert.

Selv med dette ene feilskjæret er Poetiska försök Håkan Hellströms mest helhetlige og beste album på lang lang tid. Dette er popmusikk som det er umulig å ikke la seg rive med av. En følgesvenn for sol og sommer. Om du lurer på hvem han har «lånt» fra denne gangen så må du finne det ut selv, mens du danser og svever rundt med albumet på øret. Det er det som er halve moroa med Håkan Hellström.