Perry Dear and the Deerstalkers ledes av vokalist/gitarist Per Øydir, som tidligere bl.a. spilte orgel i Kåre & The Cavemen og The Indikation. Imagen til bandet er veldig 60-talls, med like dresser, gamle instrumenter og sanganlegg (istedenfor PA). Og de spiller ikke musikk som kunne ha vært lagd seinere enn 1964!

Tidligere har de gitt ut et album i 2020 og fire singler/ep-er.
Oh Dear! Perry Dear and the Deerstalkers in London er også innspilt i mono i Toe Rag Studios, faktisk for tre år siden. Det sjarmerende, erkeengelske coveret har liner notes ved Colin Pryce-Jones fra The Rapiers, som tok opp arven fra The Shadows på 80- og 90-tallet. Verken de fire medlemmenes navn eller kunstnernavn er nevnt. Synd.

Plata starter meget bra med to bandkomponerte låter: Den Beatles-inspirerte The End, som har pianosolo, og den like fengende instrumentalen Motorkonvoien '64, der gitaristen for første gang i bandet bruker fuzzboks.

Vi får en del coverlåter, hvorav tre er glimrende: Little Baby er en Joe Meek-produsert klassiker som The Blue Rondos gjorde i 1964, komplett med temposkifter og stemningsfullt orgel. Og The Deerstalkers gjør sin egen vri på sviska Twilight Time (en versjon jeg liker bedre enn The Platters' hitversjon fra 1958!) og den stemningsfulle jazzstandarden Harlem Nocturne, der Bernt Erik Andreassens orgel er hovedinstrument.



Jeg syns også at Perry Dear and the Deerstalkers framfører Eddie Fontaines 1958-hit Nothin' Shakin' med et like herlig driv som merseybeat-gruppene hadde tidlig på 60-tallet. Perry Dear får dessuten vist seg fram på barytongitar (en 6-strengers bass) på sin egen Waltz from the Woods.

Andre låter på Oh Dear! Perry Dear and the Deerstalkers in London er som hvileskjær å regne. Men stilen holder de gjennom hele denne lp-plata, og de høres virkelig ut som ei beatgruppe fra 60-årene.