Det tok ni år og et vokalistskifte mellom Magnification (2002) og Fly From Here (2011). Etter nok et vokalistskifte siden den gang har Yes gitt ut tre plater, samt en EP, og mellom den ok The Quest og Mirror to the Sky som kommer nå på fredag skulle det bare ta 17 måneder. Og for en forbedring fra forrige album!

Det er tydelig at denne utgaven av Yes endelig har funnet et kreativt fotfeste, og de har blitt trygge på hva de skal være etter at grunnlegger Chris Squire døde i 2015. Dette er andre album med Billy Sherwood som erstatter på bass og det første albumet som kommer ut etter at trommis Alan White døde i 2022. Han var Yes’ faste perkusjonist fra 1972 og Jay Shcellen som var stand-in for White på konserter i mange år er nå fullverdig medlem.

Også denne gangen er albumet kyndig produsert av bandets gitarist, Steve Howe, som var en av de viktigste elementene i bandet fra 1970 og fram til første oppløsning i 1981. Deretter har han vært med igjen siden 1995, og har de siste årene vært bandets leder. Curtis Schwartz er også denne gangen lydingeniør.

The Quest var et stort steg framover fra den absolutt forferdelige Heaven & Earth som kom i 2014, men heller ikke her var Yes i nærheten av gamle høyder. Men nå er vi trygt tilbake i strålende proglandskap igjen. Roger Dean har laget et nydelig cover, Yes-logoen er på plass og hele tre låter er over ni minutter. Tittelkuttet er på rett under 14 minutter.

Nå er ikke mye en garanti for at noe skal være mye bedre, men Yes har alltid hatt et godt grep om lange komposisjoner. Så også på nydelige Mirror to the Sky som er et strålende epos. I tillegg får vi All Connected og Luminosity, begge er låter som er med på å opprettholde den store tradisjonen med symfoniske arrangement, feiende dynamikk og virtuose krumspring. Og Mirror to the Sky går fra det ene musikalske høydepunktet til det neste så behendig at nå komposisjonen er slutt vil du bare ha mer. Ikke minst av Steve Howes spill av både dobro og steelgitar, og av FAMES Studio Orchestra, som returnerer i samme rolle som de hadde på The Quest



Selv om The Quest var det første Yes-albumet uten noen originale medlemmer, har gitaristen vært med de fleste av de 55 årene bandet har eksistert og er absolutt en kvalifisert dommer for hva som passer best for Yes.

Howe er kanskje ikke like rask som han var en gang i tiden, men han maler fram friske og nye lyder. Noe av det er mer slagkraftig og romsligere enn det klassiske Yes fra 70-tallet, men om du har en sjekkliste kan du kjapt krysse av alle boksene fra den tiden, som gjør at dette er et troverdig Yes-album. Ikke alle av Yes sine plater har vært det.

Steve er heller ikke en som skal stjele alt rampelyset. Han gir mer enn nok plass for de andre fire medlemmene. Det svært dynamiske åpningssporet Cut From the Stars ble skrevet av vokalist Jon Davison og bassisten Billy Sherwood. De satte seg også ned med Howe og skrev All Connected og Luminosity.

Davison ser også ut til at han etter 11 år endelig å ha funnet sin rettmessige plass i Yes. Han synger sterkere enn noen gang og lyrikken hans legger seg et sted mellom et poetisk og metafysisk nivå som gjør at man ikke helt skjønner hva det dreier seg om, akkurat som med Jon Anderson. Alt dette er slik god prog skal være!

I tillegg til å skrive det fjorten minutter lange tittelsporet sammen med Steve Howe, har han også skrevet den vakre Circles of Time. Det er en nydelig sak som roer deg ned etter eposet du nettopp har lyttet til.

Jay Schellen forsøker heller ikke å kopiere Alan White, selv om han på mange måter var sistnevntes læregutt. Den eneste som ikke gjør så mye ut av seg er keyboardist Geoff Downes. Han er bare kreditert på én låt (Living Out Their Dream). Han er også denne gangen mer bare en støttespiller for musikken, noe vi snakket med ham om i intervjuet vårt med ham sist uke. Her bekreftet han at han ikke er en stor solo-spiller, men at han følger Tony Kaye (Yes’ originale keyboardist og også med på 80- og 90-tallet) sitt eksempel og bygger heller opp resten av musikken enn å dominere selv. Det er ikke før på Unknown Place, et av de tre bonussporene som alle er skrevet av Howe, at Downes hiver inn litt solospill, i konkurranse med Howes gitarlinjer.

Når vi snakker om bonussporene: Her er Yes flere plasser i et nytt terreng, og det lover svært godt for nytt materiale for framtiden. Jeg var vel en av de som hadde begynt å gi opp Yes’ nye utgivelser, men nok en gang spretter de tilbake og overrasker. Så svaret på spørsmålet om dette er en kjempebra plate er et rungende Yes!