Hvem skulle tro at det var mulig å komme så brutalt sterkt tilbake etter et så brutalt tap som det Foo Fighters opplevde etter at Taylor Hawkins døde? Og hvem skulle tro at det skulle komme noe så bra ut av noe så jævlig? I alle fall ikke jeg.

Egentlig hadde jeg ikke trua på at Grohl & co greide å komme seg tilbake i det hele tatt når en tenker på hvor tett forholdet mellom Dave og Taylor var. Derfor var overraskelsen stor da bandet letta skikkelig på sløret i midten av april, og bekreftet at et nytt album var rett rundt hjørnet.

Jeg må ærlig innrømme at forventningene til denne plata ikke var spesielt store. Men etter å ha hørt første singel, og ikke minst hørt og sett flere nye låter under den heftige livestreamen der Josh Freese ble presentert som nytt fast medlem, økte forventningene så til de grader. Her var det håp så det holdt.

Enda større var overraskelsen etter at jeg hadde hørt gjennom But Here We Are for første gang: dette er Foo Fighters beste siden Sonic Highways og det jevneste de har gitt ut noensinne. Dette er også not av grunnen til at anmeldelsen kommer relativt seint: dette er sterke saker som har tatt sin tid å fordøye.

Uttalelser som «det første kapittelet i bandets nye liv», slik Foo Fighters selv har beskrevet det nye albumet, kan fort bli til flaue floskler. Men det er nettopp det But Here We Are er.

Og for et kapittel det har blitt.

Jeg smeller til med alt av floskler på en gang, så får du heller være så uenig som du bare vil: dette er Foo Fighters viktigste album så langt i karrieren, og en plate der vi møter et revitalisert band som på mer enn en måte har startet på nytt og gått tilbake til røttene.

Sånn. Nå er det sagt. Og jeg står for det.



But Here We Are er befriende fritt for kreative krumspring og noe overarrangerte låter, slik tendensen har vært på flere av de forrige utgivelsene. Nå er jeg riktignok en kar som har satt pris på de forrige platene også, ikke minst den latterlig lekne Dee Gees-plata og Medicine At Midnight, men det er noe herlig forløsende å høre Foo Fighters tilbake med rett i trynet-låter levert med en energi som knapt nok noe annet band er i stand til å levere.

Gildet starter lovende med halvheftige Rescued, men viser seg fort å være bare en forsiktig oppvarming. For med Under You tar det av så til de grader. Dette er så latterlig bra. Rett og slett den ultimate foo-låta, der komboen energisk driv, mektig melodi og herlige hooks gir meg drøyt tre og et halvt minutt med konstant gåsehud. Dette er akkurat den type up-tempo rockelåter jeg kan grine av når volumet er høyt nok – og det selv om jeg sitter i et rom klin edru og mutters alene.

Foo Fighters tar det litt ned med Hearing Voices. Ikke verdens mest spennende låt, men du verden så fint det til tider låter. I likhet med de fleste av de andre låtene på albumet, er teksten også flere hakk bedre enn det vi er vant til fra Dave Grohl. Naturlig nok, for det dystre bakteppet fungerer jo fort som mat for kreative sjeler som Dave.

Resten av albumet står tvers gjennom fjellstøtt helt fram til Dave avslutter med ordene «In the warm Virginia sun – There I will meet you».

Jeg har nevnt at dette er det beste fra Foo Fighters siden Sonic Highways, og bandets jevneste noensinne. Det er ikke absolutt alt jeg blir like heftig begeistret over som de to åpningssporene, men jeg kan ikke sette punktum før jeg har nevnt The Glass (et nydelig stykke populærmusikkarbeid), Beyond Me (rørende vakkert, og den sterkeste låta på albumet), og de to intense avslutningslåtene. Nevnes må også Show Me How - en drømmende godsak der Daves datter Violet tilfører låta en ekstra dimensjon.

Greg Kurstin, som også hadde en kyndig hånd med i spillet på Concrete And Gold, og Medicine At Midnight,, har produsert But Here We Are sammen med bandet. Et solid stykke produsentarbeid, og kanskje også noe overraskende når en tenker på hvor back to basic «nye» Foo Fighters faktisk høres ut på album i forhold til det Kurstin har bidratt med for Foo Fighters i nyere tid.