Enkelte albumutgivelser føles som et realt knyttneveslag i magen, og etterlater deg totalt lamslått på gulvet – gispende etter luft.

Det er ikke ofte det skjer, men når det først gjør det så kommer det gjerne som lyn fra klar himmel.

Debutalbumet til Emilie Adams er et eksempel på dette. Etter en temmelig lang periode uten at vi har hørt noe særlig, gir Emilie oss nemlig intet mindre enn lyden av et panikkanfall.

Det begynner som nevnt å bli en stund siden vi hørte noe fra Emilie. Ikke ble jeg spesielt imponert over forrige EP heller, selv om jeg kan være med på at Gone var en helt ålreit midt på treet-utgivelse. Derfor var overraskelsen desto større da jeg fant meg selv bortimot målløs etter å ha hørt og sett albumdebuten.

Kanskje er det filmen som følger med konseptalbumet som gjør at Island fungerer så bra som det gjør. Det er i alle fall ingen tvil om at det visuelle er med på å bygge opp under det plata handler om: de ulike stadiene i Emilies egen healingprosess etter et panikkanfall. Kanskje handler det også om at jeg sjelden har opplevd en så dønn ærlig artist som er såpass åpen om sine egne problemer – uten at jeg sitter igjen med en litt flau smak i munnen. Dette er ekte saker – på godt og vondt.

For Emilie har kjempet mye de siste åra. Det høres. Og det sees i den unike visuelle beskrivelsen av følelsene som kommer sammen med anfallene.

Island er til tider ubehagelig å høre på, spesielt når du ser filmen samtidig som du hører på albumet. Men det gjør også litt godt. For det kan være mye vakkert i det mørke også.

Jeg ser ikke noe spesielt stort poeng i å anmelde enkeltlåtene på Island. Eller for å være helt korrekt: de ulike fasene av healingprosessen som kommer etter et anfall, som de ulike låtene egentlig representerer. Dette er et konseptalbum du helst bør høre fra start til slutt, selv om de ulike fasene hver for seg står på stødige føtter.

Enkelte deler av albumet fortjener likevel å bli løftet fram litt ekstra. Det blir nesten feil å si hvilken fase av en healingprosess etter et panikkanfall som er finest, men jeg må si at tittelsporet er en mørk perle. Hope er også en nytelse å høre på, og det skjøre halvsure pianopartiet to minutter ut i låta er intet mindre enn en genistrek som gir et kjærkomment organisk løft til hele albumet. Kanskje hadde flere grep som dette også gjort sitt til at Island hadde fått full pott fra meg.

Emilie har hatt med seg Benjamin Dan Ravn Fahre som produsent og medskribent. Et særdeles vellykket samarbeid som vi håper kan lede fram til flere album – gjerne som helhetlige konseptalbum.

Bare for å nevne det igjen: se gjerne Island The Movie FØR du lytter til albumet. Jeg lover deg at det gir deg en helt annen følelse av helheten enn hvis du starter i omvendt rekkefølge. Du kan nyte filmen her: