Queens of the Stone Age er endelig tilbake etter det som føles som en evighet. De var sist aktuelle med Villains (2017) og ...Like Clockwork (nå på tiårsjubileet synes jeg vi kan kalle den en “klassiker”).

Villains gjorde mye riktig, men var preget av å duppe veldig opp og ned i kvalitet. Flere av låtene var sprekkfulle av den sexy, skitne stonerrocken Queens of the Stone Age gjør best, men blant disse var det et par som gjore opplevelsen en lunken en.

In Times New Roman er skittent, røft og ekte. Samtidig - etter å ha holdt på i flere tiår, oppleves dette som noe av det tryggeste de har gjort på en stund.

Dette gjør at albumet er jevnt over en mer fokusert lytteopplevelse. Det som holder albumet mest tilbake er hovedsakelig at det føles usikkert hvor de er på vei. Da er det grenser for hvor mye Hommes vokal kan forføre.



For eksempel er Made to Parade nokså intetsigende og statisk, uten at den utvikler seg til noe større. Sicily sine bakgrunnslyder høres ut som de kunne vært spilt inn på kjøkkenet til Homme, som er ganske kult. Refrenget går over i strykere som setter et ørkenpreg over melodien. Det er en god idé som ikke blir utforsket nok.

In Times New Roman sliter med å lette, men kanskje den ikke trenger det heller. Resultatet ble en bunke med låter som kunne trengt å bli bygget videre på. Til platens forsvar kan ikke materialet beskrives som dårlig, bare svakere enn det vi er vant til. Selv en svakere QOTSA-plate kan være langt over standarden. Produksjonen er klar og detaljert, med spesiell vekt lagt på bass og keys, som kommer ekstra tydelig fram.

Det beste med med In Times New Roman er hvordan de små elementene skinner. For eksempel liker jeg hvordan den lyse gitaren på Emotion Sickness matcher Hommes synging.



Carnavoyeur er et kraftfullt øyeblikk preget av sorg. Den hvinende gitaren sammenlignes av flere med Bowies «Scary Monsters». Den knappe synthen skaper en følelse av desperasjon, mens den forvrengte synthen på avslutningen gir inntrykk av at tiden er på vei til å renne ut. Bare leit at låta tar slutt så brått, når den gjerne kunne fortsatt en stund til. Låtas tematikk er død, og blir derfor ekstra sterk å høre på i dag, i lys av nyhetene om at Josh Homme har kreft.

Selv om plata ikke er like riffbasert som tidligere, er det unntak. What the Peephole Say minner til dels om Head Like a Haunted House. Plata kunne gjort seg godt med å ha litt mer av denne formen. Obscenery setter i gang albumet på riktig vis, med et grumsete lydbilde.

Denne går over i Paper Machete som kanskje er det sterkeste singelmaterialet - med et riff likt Little Sister som garantert kommer til å feste seg på hjernen. Time & Place har en kul, dempet effekt på gitarriffingen som lager en god groove. Gitarene høres like upolerte ut som tidligere og det er nok av bandets signaturlyd til å falle i smak hos de mest hardbarka fansen.

Med tre album på ti år, har Queens of the Stone Age fullført en musikalsk trilogi der fundamentene på …Like Clockwork er videreført hit. Med mye av den samme produksjonen, til coverbildene laget av Boneface, er dette en æra der bandet ble revitalisert.



Der ...Like Clockwork markerte et nytt skille i bandets karriere, oppleves In Times New Roman som at de er komfortable der de er. De gjør det de kan best - som er å lage tøff rockemusikk - men utfordrer heller ikke oss ytterligere.

Til å være ni minutter lang, leverer ikke Straight Jacket Fitting helt den episke avslutningen som det antydes til. Stilen endrer seg syv minutter inn og tar tempoet ned med akustisk gitarspill blant svevende synther og en dyster cello. Selv om denne delen er bra alene, passer den ikke helt inn blant det vi har hørt tidligere.

Det er mye å glede seg over på In Times New Roman - ikke minst fordi de fortsatt viser at de har det. Selv om albumet ikke er flust med store høyder, er pakken kompakt nok til at detaljene som beriker lydbildet får helheten til å gi en god ettersmak. Det vil kanskje ikke treffe med én gang, men som mange Queens of the Stone Age-plater, trenger musikken tid til å modnes.