Motorpsycho
Yay!
Trønderne både korter og toner det ned på sitt ørtende album.
Ved nyttår mistet Motorpsycho nok en gang trommisen sin (den femte i rekken). Men det kan likevel ikke være forklaringen på hvorfor det nye albumet har så lite trommer på seg som det har, for det meste er spilt inn i studio på Svartlamon i Trondheim under pandemien 2021. De spilte inn så mye at de hadde materiale nok til to album, men har likevel klart å begrense seg til en plate på ca 45 minutter. Slik man gjorde i gode gamle dager, før CD-en gjorde det mulig å lage plater på 74 minutter. Det er også mulig at det er produsentene Reine Fiske og Fredrik Swahn som har barbert bort mye. De får i hvert fall i presseskrivet like mye ære for denne platens tilblivelse som Motorpsycho selv gjør.
Etter omtrent et tiår med episk og svevende, men likevel hardtslående og drittøff, prog har Motorpsycho på dette albumet tonet det veldig ned. Dette vil kanskje være gode nyheter for de som elsket Motorpsycho på 90-tallet, men som falt av lasset etter hvert som låtene ble lengre og lengre. Eller for å sitere en gammel kompis og rockejournalist: – Da de forsvant inn i tåkeheimen klarte jeg ikke å henge på mer!
Jeg vil ikke bruke klisjeen om at de vender tilbake til røttene, men det er særdeles akustisk og harmoniene, vokal og stemning er litt tilbake til den lette psykelia-fasene de har vært innom før. Litt powerpop er det også, og det er fortsatt flere elementer av prog.
Patterns og albumets lengste spor, Hotel Deaedalus er vel det nærmeste vi kommer progrocken de har laget på de siste skivene sine. Her er det takt og stemningsskifter, full orkestrering, synth, gitarsoloer og pompøst så det gnistrer! Liker! Og når jeg sier det lengste sporet, så er det sju minutter og 46 sekunder langt. Hele ti spor har det blitt plass til, og snittlengden på låtene på albumet er rundt fire minutter.
Mens jeg bare har elsket de tre siste albumene deres fra første stund tok det meg langt mer jobbing å komme inn i dette albumet. Men jeg tror jeg knekte koden til slutt, selv om jeg må innrømme at det er øyeblikk hvor jeg skulle ønske de kunne kastet inn litt mer trommer, elgitar og keyboards. Det kan bli litt monotont, i hvert fall til du har kommet ordentlig inn i det.
Men det er mye bra her. Låter som den Beatles-aktige Dank State og California-pastisjen W.C.A er flotte, fengende og langt mer tilgjengelige enn mye av det de har gjort de siste årene. Sistnevnte høres ut som noe som kunne vært gjort av Sondre Lerche på hans siste album. Så ja, det er bra.
Åpningen, Cold & Bored er som om den skulle vært gitt ut i 1970 og har noen gitar med klang og nydelige vokalharmonier (Beach Boys-aktige "ba ba ba ba"). Sentinels er Pink Floyd ala Meddle og Patterns er som om Radiohead skulle gitt ut plater på 70-tallet.
Jeg er ikke så begeistret for Real Again og Loch Meaninglesness & the Mull of Dull som er noen sakte akustiske nummer som drar platen ned. Og den rare instrumentale pausen Scarecrow på under to minutter kunne fungert fint i en større komposisjon, men blir bare et lite mellomspill som ikke gir så mye mening.
Det hele avsluttes svært så lystig med The Rapture som kunne lett hørt hjemme på Phanerothyme fra 2001. Denne og Hotel Daedalus er så bra at de oppveier for de mer svake låtene og får meg i særdeles godt humør.
En vet aldri hva en får med Motorpsycho, verken på konsert eller på plate. Og det er grunnen til at vi alltid kommer tilbake til dem, selv når vi føler de har forlatt oss.
Etter omtrent et tiår med episk og svevende, men likevel hardtslående og drittøff, prog har Motorpsycho på dette albumet tonet det veldig ned. Dette vil kanskje være gode nyheter for de som elsket Motorpsycho på 90-tallet, men som falt av lasset etter hvert som låtene ble lengre og lengre. Eller for å sitere en gammel kompis og rockejournalist: – Da de forsvant inn i tåkeheimen klarte jeg ikke å henge på mer!
Jeg vil ikke bruke klisjeen om at de vender tilbake til røttene, men det er særdeles akustisk og harmoniene, vokal og stemning er litt tilbake til den lette psykelia-fasene de har vært innom før. Litt powerpop er det også, og det er fortsatt flere elementer av prog.
Patterns og albumets lengste spor, Hotel Deaedalus er vel det nærmeste vi kommer progrocken de har laget på de siste skivene sine. Her er det takt og stemningsskifter, full orkestrering, synth, gitarsoloer og pompøst så det gnistrer! Liker! Og når jeg sier det lengste sporet, så er det sju minutter og 46 sekunder langt. Hele ti spor har det blitt plass til, og snittlengden på låtene på albumet er rundt fire minutter.
Mens jeg bare har elsket de tre siste albumene deres fra første stund tok det meg langt mer jobbing å komme inn i dette albumet. Men jeg tror jeg knekte koden til slutt, selv om jeg må innrømme at det er øyeblikk hvor jeg skulle ønske de kunne kastet inn litt mer trommer, elgitar og keyboards. Det kan bli litt monotont, i hvert fall til du har kommet ordentlig inn i det.
Men det er mye bra her. Låter som den Beatles-aktige Dank State og California-pastisjen W.C.A er flotte, fengende og langt mer tilgjengelige enn mye av det de har gjort de siste årene. Sistnevnte høres ut som noe som kunne vært gjort av Sondre Lerche på hans siste album. Så ja, det er bra.
Åpningen, Cold & Bored er som om den skulle vært gitt ut i 1970 og har noen gitar med klang og nydelige vokalharmonier (Beach Boys-aktige "ba ba ba ba"). Sentinels er Pink Floyd ala Meddle og Patterns er som om Radiohead skulle gitt ut plater på 70-tallet.
Jeg er ikke så begeistret for Real Again og Loch Meaninglesness & the Mull of Dull som er noen sakte akustiske nummer som drar platen ned. Og den rare instrumentale pausen Scarecrow på under to minutter kunne fungert fint i en større komposisjon, men blir bare et lite mellomspill som ikke gir så mye mening.
Det hele avsluttes svært så lystig med The Rapture som kunne lett hørt hjemme på Phanerothyme fra 2001. Denne og Hotel Daedalus er så bra at de oppveier for de mer svake låtene og får meg i særdeles godt humør.
En vet aldri hva en får med Motorpsycho, verken på konsert eller på plate. Og det er grunnen til at vi alltid kommer tilbake til dem, selv når vi føler de har forlatt oss.
FLERE ANMELDELSER
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>