Dette er Blur sitt niende album og siste utgivelse siden 2015. Vokalist Damon Albarn skrev tekstene til dette albumet mens han var på turné med sitt ikke helt ukjente sideprosjekt Gorillaz i 2022. Musikken er komponert av Blur og produsert av James Ford, som igjen har styrt spakene for blant andre Arctic Monkeys, Florence and the Machine og Depeche Mode. Albumtittelen refererer til Darren “Smoggy” Evans, som over tid har fulgt Blur som sikkerhetsvakt.

Første låt The Ballad setter stemningen for hva som kommer videre. Dette er en pianoballade som leker seg dynamisk med kreative vendinger og fargerike klanger. Her kan man høre Damon Albarn hente inspirasjon fra Alex Turner i Arctic Monkeys.

Videre tar St. Charles Square oss med til Blur anno 90-tallet. Skranglete gitarer, standhaftige rytmer, ikonisk vokal og attitude gjør dette perfekt som soundtrack til en film av Guy Ritchie.



Barbaric byr på klassisk brit-pop med et refreng som legger opp til allsang. Etter et herlig innslag av Casio-trommer avslutter låta med en stemning av gospel.

Russian Strings drar pulsen ned og narrativet leder an dynamikken, med en ettertenksom melodi og mollstemt refreng. En fabelaktig produksjon som Roy Orbinson ville applaudert, med et enkelt arrangement og lekende arpeggioer.

The Everglades (For Leonard) er albumets første akustiske innslag. Et fint eksempel på prinsippet less-is-more, med nedpå melodi og enkelt fingerspill. Da smaker det godt med strykere for å markere refrengets plass og funksjon. Her leveres vokal med sjel og lukkede øyne.

The Narsissist er albumets singellåt. Den tar oss med til 80-tallet med komprimerte trommer og riffbasert bass. Gitaren minner om The Strokes og 90-tallet. Dette er en melodiøs låt som ikke fenger like mye som Blur sine tidligere singler.

Goodbye Albert holder oss fortsatt til lyder fra 80-tallet med vocoder, synth og mye effektbruk. En sløy låt som ikke skiller seg særlig ut.

Far Away Island skiller seg derimot ut hvor stemmen til Damon Albarn blandes perfekt inn med orgel av typen Rhoades. En følsom melodi henter igjen inspirasjon fra Alex Turner. I bakgrunnen flyter det svale harmonier som går igjen over hele albumet.

På Avalon er blåserekka stilt opp og geleider oss dynamisk mellom jazz, soul og brit-pop. Siste sporet ut The Heights er en gjennomført og gripende produksjon med kassegitarer, strykere og eterisk koring.

Oppsummert kan dette albumet beskrives som lounge- eller alternative-pop. Det sammenlignes med Lou Reed, Radiohead og Blurs eget album Think Tank. The Ballad of Darren er bra produsert og gjennomført, men mangler de sterke låtene som setter seg i hjernebarken.