Over et tiår har gått siden sør-afrikanske Alice Phoebe Lou begynte å opptre som gatemusikant i Berlin. Minnene fra denne tiden er strødd over internettet, særlig YouTube, hvor man kan se en ung og storøyd kvinne, sulten på verden, spille gitar og synge både covere og originale låter for forbipasserende mennesker. Om man tar en kikk på disse videoklippene, tar det ikke lange tiden å oppdage at musikken til Alice Phoebe Lou i starten av hennes karriere var bohemsk, opprørsk og tok inspirasjon fra sjangre som folk, indie og alternativ rock. Dette kan høres i eldre låter som Berlin Blues, Mama og Society.

Siden hennes eventyrlystne begynnelse som musiker i Berlins gater, har musikken til Alice Phoebe Lou så klart utviklet seg. Gjennom flere album har det musikalske landskapet hennes åpnet seg opp og inkludert elementer fra blant annet pop og elektronika. Hennes sound har med årene blitt mer psykedelisk, utforskende og sofistikert. Og hun har også fått seg et band, noe som har gitt henne muligheten til å brette ut vingene og kombinere en singer-songwriter stil med flere sjangre og instrumenter.



Hennes nyeste album, Shelter, ble utgitt syvende juli i år, like før hun fylte tretti. Tekstene er fortsatt opprørske, men også beskyttende, og ser for det meste innover. Shelter virker å være et veldig personlig album. I et intervju med The Forty-Five har Alice Phoebe Lou beskrevet albumet som en samtale med sitt yngre selv, samt et resultat av mange timer med terapi og selvoppdagelse. Tekstene tyder på at hun virker å ha reflektert over hennes forhold til seg selv og verden rundt henne. Den røde linjen som renner gjennom Shelter er selv-verdsettelse, å kunne beholde sin egen integritet i en verden som stadig krever at vi endrer oss for å passe inn i den, og kroppslig autonomi. I Open My Door synger hun «I used to open my door, to pretty much anyone who was trying look for a place to feel safe, but I made my whole world safer for everyone but me.» I tittelsporet Shelter; «I'm done seeing what everyone else sees in me, I just have to feel it for myself. I'm done putting everyone in front of me, yeah. I just have to look out for myself.» Men sangene nevner også kjærlighet og forhold. «Seeing you in the morning is a motivation. It really gets me going. It makes me wanna shine. Makes me wanna be yours. Makes me wanna be mine,» synger hun i Shine.

Musikken i Shelter består hovedsakelig av gitar, piano/keyboard/synth, trommer og vokaler. Det veksler mellom elektronisk og akustisk, men har i sin helhet hovedsakelig en drømmende, eterisk kvalitet, som man blant annet hører i tittellåten Shelter, særlig i vokalene til Alice Phoebe Lou. Albumet er både moderne og tidløs romantisk på samme tid. Alice Phoebe Lou sin stemme har en vintage kvalitet i seg som bidrar til følelsen av tidløshet. Stemmen hennes har også en utrolig evne til å være myk og uskyldig, sterk og rå på samme tid.



Shelter har for det meste et bedagelig preg over seg, men Lose My Head skiller seg ut ved å være albumets eneste energiske låt, med trommer i 4/4 takt og en distinkt 80-talls vibe. Halo vekker assosiasjoner til Eddie Vedder og Joni Mitchell, mens gitaren i introen til Lately får meg til å tenke på både americana sjangeren og Angel Olsen. Sistnevnte låt er nydelig, og sammen med Shine utgjør den noen av albumets beste låter i min mening. Hammer er med sine fem minutter og 38 sekunder fin, men litt langtekkelig. Albumets siste låt My Girl fungerer som en nydelig oppsummering av Alice Phoebe Lou sin reise mot autonomi og selv-verdsettelse. Her synger hun muligens til sitt yngre selv, men også til sine lyttere vil jeg tro. «Sharpen your claws my girl. Learn to love your flaws my girl. Don’t listen to the laws that make you feel small.» Her synger Alice Phoebe Lou betryggende til lytteren, akkompagnert av fingerplukking på gitar.

Shelter er et oppløftende album for en regnfull dag. Som stemmen til Alice Phoebe Lou, er den betryggende og beroligende. Albumet gjenspeiler en kvinnelig artist som har landet i seg selv og som stadig utvikler seg både som menneske og som musiker.





Intervju med The Forty-Five