- "En symfoni av intens musikk, animasjoner, lysshow og en klokkeklar lydmiks. Når man har med seg veteranen Ståle Storløkken på keyboards og elektroniske duppeditter og den fortsatt stigende (og snart stor) stjernen Ole Mofjell på trommer og perkusjon, skal det en del til før det blir dårlig."
Konkret hvor mye materialet har endret seg over de to konsertene jeg så dem gjøre, sammenlignet med det som er på albumet, er dessverre tapt i mitt tåkete sinn. Men jeg drar kjensel på svært mye, ikke minst når jeg også leser gjennom konsertanmeldelsen min. Go at your peril begynner akkurat så forsiktig som jeg husker, men bygger seg å sakte men sikkert opp til et aldeles herlig stykke hvor Hedvig briljerer som gitarist, samtidig som Ole Mofjell høres ut som han har et kontrollert anfall på trommene. Hvis du ikke er totalt solgt når 6 minutters-merket passeres og det riffet kommer kan vi dessverre ikke være venner. Vi snakker Mahavishnu Orchestra møter japanske Boris her (ikke drone-Boris, men den andre utgaven av dem).
På Come Monday leker Ståle Storløkken seg med keyboard og synth-lyder, mens Ole krydrer med all slags mulig og umulig perkusjon. Jeg mener også å huske at Hedvig på dette tidspunktet lagde rare lyder med gitaren sin. Resultatet er en merkelig blanding av Beaubourg-skiva til Vangelis og Van der Graaf Generator. Det hele kulminerer i et aldeles nydelig ambient parti mot slutten.
Vi går deretter totalt over i progjazz-landskapet med Hug that tree!. Den 17 minutter lange saken er jazz i vakkert tut-bært-og-knirk-landskap. Litt over halvveis uti kommer det som jeg satt og ventet på under Moldejazz, siden jeg husket det fra Bodø-konserten. Vi får servert en slags lysere versjon av Black Metal, mikset med Black Sabbath, av Hedvig og Ole, mens Ståle omtrent emulerer Joe Zawinul der fingrene hans løper over tangentene mens han spiller solo. Jeg savner lysshowet fra konserten litt, men jeg kan lukke øynene mine her og se det for meg. Det hele slutter med litt Steve Howe-aktig-gitarspilling ala Topographic Oceans.
Tro ikke at du får noe pause, for 21 minutter lange I'll give you twentyone er neste ut. Den gir deg rettnok litt pusterom med å ta seg god tid. Det er rolig, og nesten dronete til tider, mens alle instrumenter gjør sitt beste for ikke å høres ut som det instrumentene de faktisk er. Det er masse klang på gitaren og selv om alt er instrumentalt så er det som om den synger. Det er klagende, men vakkert. Og så tar det av over i King Crimson-landskap med intens tromming, mens gitaren ligger på toppen og fortsetter sin vakre klagesang. Til slutt runder Ståle det hele av med intens Hammond-spilling.
Stay at your peril er rett og slett en fortsettelse av første låt, med noen variasjoner, så klart. Og det riffet er der.
Den usannsynlig vakre Pity the city avslutter albumet. En slags miks av Steve Reich, Pink Floyd, King Crimson, Motorpsycho og Hedvig selv. Det er bare å la seg flyte med og mot slutten er det bare så sakralt og vakkert at du er glad for at livet kan by på slik musikk som dette!
