Ikke la deg skremme bort av åpningslåta «x w x» sin eksploderende hard rock som sparker hardt i øretrommene. Eller kanskje er det akkurat det som gjør at det rykker i dansefoten din. Singaporske yeule har noe for alle på lager. På Softscars sin berg og dal bane finner en både 90-talls grunge nostalgi, den angstfulle, lyriske sjarmen av dagens indierock på bane med phoebe bridgers og co, fargelagt av hyperpopens glitchy tiltrekningskraft.



Nat Cmiel, bedre kjent under artistnavnet yeule, har stort sett poppet ut musikk årlig siden deres selvtitulerte debut-EP Yeule i 2014. Deres musikalske arsenal siden den gang har beveget seg mellom elementer av både hard rock, elektronika, pop, indie og psykedelisk musikk. Det er altså som regel noe å hente for enhver når yeule slipper noe nytt, selv om de det må nevnes at de hovedsakelig er grunnlagt i popsjangers ytre, alternative grenser.

Softscars er nok yeule sin mest tilgjengelige utgivelse til nå. Dette er særlig sammenlignet med dets forløper Glitch Princess fra 2022, som en mest sannsynlig må være litt dypere inn i elektropopens undergrunn for sette pris på. Tittelen Softscars er en metafor for albumets røde tråd, nemlig ulike traumer yeule har vært igjennom i sitt 25-årige liv. Gjennom 12 låter skildrer de hvordan vi alltid bærer med oss arr, selv om smerten av dem forsvinner med tiden.



Med tankefulle, litt mer sårbare innslag som «ghosts» og «fish in the pool», paret med mer dansbare og lettspiselige «cyber meat» og «sulky baby», reflekterer Softscars kontrasten av å være ung voksen og besitte visdom fra et levd liv paret med voksenlivets uvitenhet. Det er søtt, hardt, tankefullt og fengende, og beveger seg mellom livets alvor og å ikke måtte ta livet så seriøst.

Selv med sine nostalgiske trekk er det et frisk pust av originalitet over hvordan yeule fletter sammen ulike musikksjangre for å skape rocka hyperpop som både havner midt i smørøyet for dagens y2k generasjon, og tilfredsstiller gamle rockehjerter som savner gitarmusikken i dagens pop.