En vet aldri helt hva en skal forvente fra den amerikanske firkløveren, bortsett fra at det mest sannsynlig er noe veldig eksperimentelt. Et organisert kaos av lydsammensetninger og vokalharmonier som en ikke skulle ha trodd skulle fungere sammen representerer ofte et Animal Collective album. Aldri har nok kaoset vært så mesterfullt organisert som på kritikerroste Merriweather Post Pavilion fra 2009, som også kan sies å være toppen av deres storhetstid.

Siden den gang har de fortsatt holdt koken med ny musikk så og si hvert år, men det har vært stille rundt kvartetten på topplistene. Kanskje fordi det er vanskelig å få mye radiotid til låter som gjennomsnittlig ligger på rundt 5-6 minutter, eller fordi det å gi fire eksperimentelle musikere frie tøyler hver for seg ikke alltid produserer blinkskudd i fellesskap. Isn`t it now? er nok dessverre et slikt utfall.



Imens noen av amerikanernes tidligere verk er mektig i sin repetativitet, blir dessverre Isn`t it now til tider kjedelig i lengden. Faktisk blir noen av låtene til og med på grensen til irriterende. Etter kun rundt fire minutter med noe som høres ut som repetitiv orgelspilling fra Deakin, et snev av trommer fra Panda Bear, paret med Avey Tare og Geologist sin klagesang skal det mye til for å holde ut resten av 22 minutter langdryge «Defeat». Også på «Genie`s Open» har jeg null interesse av å finne ut av hva havet av lys eller hva enn de egentlig synger om, faktisk reflekterer etter det blir gjentatt for ørtogførtiende gang.

Isn`t it now? gir en slags gutta på jamsession i garasjen følelse. Selv om dette også er noe av sjarmen ved Animal Collective, hvordan de holder seg til sin egne kunstneriske kreativitet uten å lytte til sjangertrender og populærmusikk, står vi som lyttere på Isn`t it now? litt for mye på utsiden av magien gutta selv føler de skaper.

Albumet ble tross alt skapt tilbake i 2019 på en hyttetur over sommeren, sammen med dets forløper Time Skiffs som ble sluppet i fjor. Det at dette albumet dermed også blir et slags restalbum for låtene som ikke kom med på Time Skiffs , kan også kanskje delvis forklare hvorfor de ikke alle er av toppklasse. Det er jo tross alt en grunn til at disse låtene ikke ble valgt ut i første runde.



Forstå meg derimot rett. Isn`t it now? er absolutt ikke bare negativt. Åpningslåta «Soul Capturer» er deilig 60-talls poprock blandet med hint av folk som gir en slags varm allsang rundt bålet type stemning. Drømmende «Stride rite» og lekne «Broke Zodiac» er også interessante nok til å feste seg til hukommelsen.

Kanskje trenger Isn`t it now? mer en et par gjennomlyttinger for å kunne knekke koden bak verket, men da oppturene ikke er nok til å redde nedturene er det dessverre lite som frister til gjentakelse. Med sine 64 minutter krever det nok dermed en viss hardbarka fan for å svelge albumet i sin helhet, og Isn`t it now? er nok ikke det som får Animal Collective opp på plakaten igjen med det første.