Jepp, du leste riktig: Trevor Rabin er tilbake i 2023 med et fullverdig vokalalbum for første gang på over 30 år. Rabin, var lenge mest kjent for å ha gjenopplivet bandet Yes i 1983 (selv om han helst hadde sett at prosjektet beholdt det opprinnelige navnet Cinema). Men han var allerede som tenåring en superstjerne i hjemlandet Sør-Afrika takket være bandet Rabbitt. Les det store intervjuet vårt, publisert denne uken, med Rabin for enda mer om hans bemerkelsesverdige karriere.

Etter 12 år med Yes, som inkluderte en sammenslåing av to konkurrerende band under Union-turneen i 1991, forlot han bandet for godt i 1995. Etter å ha lært Steven Seagal å spille Hendrix-låter fikk han sin første jobb som komponist for filmmusikk, og 18 år og 50 soundtracks senere er det vel vanskelig å påstå at han fortsatt er rockestjerne. Men etter at han sluttet seg til Rick Wakeman og Jon Anderson i 2016 for en serie konserter som gikk over to år, ble den gamle kjærligheten til rock, prog og AOR vekket igjen.

Han ga i 2012 ut et instrumentalt soloalbum kalt Jaccaranda, men det var 200 spillejobber med Wakeman og Anderson som gjorde at han hengte opp et «Tilbake senere»-skilt på døren og satte i gang med å skrive sanger, med vokal, igjen. Resultatet er en forbløffende sterk samling av låter.



Rio (oppkalt etter hans barnebarn) er et ekte soloalbum, hvor han har gjort nesten alt selv, inkludert omslaget. Lou Molino, Vinnie Colaiuta Rabins sønn Ryan Rabin er med på trommer og perkusjon. I tillegg er Dante Marchi og Liz Constantine med som korister.

Første singel og åpningskuttet Big Mistake er power poprock ytterste merke, med et refreng som sitter som klister i hjernebarken etterpå. Et utmerket valg som første singel. Men det er flere lag her, ikke bare i form av glitrende gitarspill. Det er også strykere som ligger subtilt i bakgrunnen. Det er også typiske Rabin-avbrekk som drar musikk inn andre retninger, slik at dette ikke bare er kjedelig AOR-rock. Dette svinger det av.

Push, som er andre single, er i starten veldig inspirert av Rabins sørafrikanske bakgrunn, og minner litt om Sorrow fra forrige vokale soloalbum. Det er også her du hører for en fantastisk bassist Rabin også er. Det hele avsluttes veldig jazz-aktiv og symfonisk.

På Oklahoma hører vi virkelig at Rabin har jobbet med filmmusikk i snart tretti år. Jeg har ingen problemer med å se for meg en filmscene med støvete landevei, store daler og oransje kveldssol på denne balladen, som er langt fra noen powerballade. Dette er symfonisk, svevende og nydelig.



Paradise later som den er en ganske straight poplåt, men det flerstemte refrenger løser seg etter hvert opp i en jazzjam på slutten, før den går over i folkrock. Den så jeg ikke komme. Likevel passer den perfekt inn.

Og slike overraskelser og omveier er platen full av. Thandi starter som noe Al Di Meola ville vært stolt av, blir så en ganske straight poplåt, før vi er over i noe Van Halen kunne gjort (Eddie Van Halen var en svoren tilhenger av Rabin, forresten). Og på albumets morsomste spor, Goodbye starter vi rett inn i en Chet Atkins-aktig countrylåt, som så plutselig hopper over i et godt gammeldags AOR-refreng som bare inviterer til å synge med for full hals der du suser bortover Europaveien, før det blir country igjen. Og sånn hopper det fram og tilbake.

Thumbleweed er med sin flerstemte og prosesserte vokal en slags miks av Imogen Heap, Yes-låta Leave it og 50-talls jazzband. Rabin er også god til disse balladene som er så mektige og fine, og vi får nok en slik i These Tears, som er overøst med nydelig og syngende gitar.

Vi avslutter med å gå tilbake til Sør-Afrika igjen i Egoli som er et av platas svakere spor, skal jeg være ærlig. Heldigvis får vi en glimrende finale i form av Toxic som er en merkelig miks av jazz, pop, rock og blues, med flerstemt vokal og en gitarist i storform.

Jeg har hørt på albumet siden starten av august, og dette er nok Rabins beste soloalbum i karrieren. Kan vi håpe på en turne? Da Jon Anderson, Rick Wakeman og han turnerte som Yes featuring ARW var det magisk på Sentrum Scene. Så la oss krysse alle fingre, folkens!