Neale lager musikk som kan kalles flere ting. Blant annet gospel-pop, indie-pop, folk og annet, men lo-fi fanger musikken hennes best. Ikke bare fordi sangene er tatt opp og mikset på en gammel 4-track kassettopptaker, men fordi musikken i seg selv er så enkel, direkte og ærlig.

Neale kan kalles en kontrær til majoriteten av musikken som lages i vår tid, da hun foretrekker å strippe ned en sang ned til det absolutt nødvendige, og heller la de få elementene skinne gjennom. Det gjør blant annet at vokal og tekst blir mer fremtredende, og Neale synger så naturlig og vakkert at det noen ganger høres ut som hun synger for seg selv. Lytteren får dermed tilgang til en verden som føles personlig og drømmende på samme tid, barnlig men ikke barnslig.


Albumets første sang I Am the River er en herlig, rett frem og minimalistisk popsang, som med sin nesten barnslige koring mellom versene føles både familiær og unik på samme tid. Den oppleves som en sang man spiller av i sitt eget hode for å gå fortere og fortere, for å forsvinne og for å eksistere et annet sted. Spesielt når vokalen dobler seg eleveres sangen og man vil sette på den igjen umiddelbart etter den er ferdig.

Den 8-minutter lange In Verona er en fantastisk låt og en fin utforsking av Neale sin tilnærming til det enkle i musikken, drevet hovedsakelig av den vakre teksten om ulykkelig kjærlighet og forakt. Det er også mange fine musikalske detaljer, og de er ikke så påtrengende at vokalen forstyrres.

Must Be Tears er en noe roligere versjon av første spor. Den er både fengende og direkte med fokus på det vakre og behagelige, drevet av mellotron-strykere og en hjertebankende vakker vokalmelodi og levering.


Albumets siste tre spor er fine, men mister noe av det spesifikke de tidligere sangene har. Det samme gjelder albumets tredje spor, Faster Than the Medicine. Ingen av de 8 låtene på albumet er dårlige, men noen skinner mye mer enn andre.

Med Acquainted With Night og Star Eaters Delight, samt tre singler som er gitt ut mellom og etter albumene, virker det som Lael Neale sammen med produsent og multi-instrumentalist Guy Blakeslee har funnet en måte å jobbe med musikk på som virker frigjort og åpen. Musikken oppleves kanskje enkel, men har en atmosfære som er vanskelig å gjenskape om man hadde gått inn for det. Jeg tror ikke det er tilfeldig at Neale og Blakeslee ofte bruker de første opptakene de gjør, for å fange det sangen er og burde være. Det gjør at sangen ikke er fri for feil, men bærer med seg en tid og et øyeblikk som ikke lenger er, men som vi kan oppleve og spille av igjen og igjen.


Når det er sagt, så skulle jeg ønske at flere av sangene hadde noe litt mer umiddelbart og rått slik blant annet I Am the River og In Verona har. Albumet oppleves også som litt for kort, som om albumet er en veldig lang EP. Helheten er ikke like sammensatt slik forrige album var. Det som blant annet gjorde Acquainted With Night så minneverdig var hvor røffe opptakene var, albumet var til tider mer en dokumentasjon av en fremføring enn bare en sang. Det er ikke alltid tilfellet på det nye albumet og det er noe jeg savner flere ganger gjennom det.

Men Star Eaters Delight er et vakkert album, og har flere sanger som lever sine egne liv og gir deg et sted å eksistere, både når du hører på sangen men også i tiden etter.


Lael Neale kommer garantert til å være en artist å følge med på, dette virker bare som starten på et musikalsk arbeid som bare kommer til å vokse og vokse, forhåpentligvis også bli bedre og bedre.