Hackman har gjennom sine tidligere utgivelser slitt med å skille seg ut som en moderne singer-songwriter. Sangene går fra leken indierock/indiepop til rolige og akustiske ballader, og ikke så veldig mye bredere enn det. Men det finnes utrolig mye bra innenfor disse rammene, så fremt man klarer å etablere en identitet og stil som får lytteren til å høre mer, dykke enda lenger ned i både det instrumentale, men også i teksten.

Hackman sin hovedstyrke er og har vært tekstene hennes, både personlige og herlige direkte til tider, men også poetiske, vakre og frigjørende. Hun har også en lavmælt og hviskende stemme som ofte er stemningsfull og fin, men det er ikke alltid stemmen blir tillatt å ta sin tydelige plass i sangene.

Det som ofte har holdt albumene hennes fra å skille seg fra andre artister i samme sjanger er produksjonen. Musikken føles temmet, alt er så balansert og blir ofte en kontrast til de ærlige og særegne tekstene. Dette kunne vært en kontrast som hadde løftet musikken, men ikke i dette tilfellet. Når det er støyete, vakkert og pent, eller noe annet som kan minne om et øyeblikk som skal skille seg ut, virker det for kalkulert og polert, som om man ikke tillater at følelsen musikken vil formidle slipper seg helt løs. Og det virker ikke som dette er et kunstnerisk valg, det virker heller som det er en del av en større trend i denne musikksjangeren hvor man sjelden lar ting være for langtrukkent, for stygt eller bråkete, eller for nakent og minimalistisk. Derfor er de beste sangene på Big Sigh de som i alle fall prøver å gjøre noe annerledes.

Åpningssporet The Ground er en herlig vakker introlåt som eskalerer og brenner seg selv ut. Piano og mellotron starter sangen og spiller og svømmer rundt hverandre, Hackman sin stemme kommer inn, fordreid til det ugjenkjennelige og repeterer linjene "Gold is on the ground, I was happy for a while". Forsiktige strykere vokser seg voldsomme og alt blir gradvis tildekket mer og mer av støy, til sangen brått stanser og fører direkte inn til neste spor.

Sangen føles som en nyvinning for Hackman, uten å være for eksperimentell og utenfor hva hun ellers lager. Jeg skulle gjerne sett flere slike utforskninger på albumet, men det uteblir.

Det er flere fine sanger her, spesielt de mer rolige, som lar Hackman sin naturlige og myke stemme ta plass. De to siste sporene på albumet, Please Don't Be So Kind og The Yellow Mile er fine eksempler på det. Også den instrumentale pausen midt i albumet, The Lonely House, får meg til å klare å eksistere i albumet i stedet for å bli dratt utålmodig gjennom det.

Singlene fra albumet, No Caffeine og Hanging er radiovennlige og for all del ikke dårlige eller kjedelige, men nesten kjedelige. Slime er en litt friskere låt selv om den også er nokså radiovennlig og trygg.
Det som gjør disse sangene mest interessante er Hackman sine tekster og levering. Selv om No Caffeine ikke er den beste sangen, har den et kult driv og fine instrumentale detaljer i stryk og gitarer. Hanging åpner veldig fint og rolig men mister seg selv litt utover i sangen, lokket inn i allsang-verden.

Det kan føles strengt av meg, men jeg ønsker at Hackman turte å prøve noe litt annerledes, å ikke følge et uttrykk som er nesten umulig å skille fra tidligere album, men også andre artister. Åpningssporet forblir det beste, men på et vis også det verste med albumet, da det gir meg falske forhåpninger om hvordan resten av albumet blir.

Big Sigh er et lite steg i riktig retning for Hackman, men ikke nok til å gjøre det til et minneverdig album.