Etter å ha gitt ut både et soundtrack og flere album med ulike samarbeidsprosjekter, og etter 5 år siden forrige studioalbum (2019`s Birth of Violence) er Wolfe tilbake med et album hvor hun har gått lenger inn i et elektronisk musikklandskap.

Wolfe har og fortsetter å forflytte seg i sjangre. Hun har tidligere blandet sammen både folk, doommetal, noiserock, gothic rock og de siste årene inkorporert flere elektroniske elementer. Hun har både svake og sterke utgivelser bak seg, men She Reaches Out er hennes sterkeste på flere år.

She Reaches Out… er overraskende tilgjengelig, men likevel dypt og treffende. Allerede på åpningssporet stopper alt annet opp mens bombastiske beats, noisegitarer og synther svømmer rundt den lavmælte og likevel sjelfulle stemmen til Wolfe. Når hun synger "This world was not designed for us" føles det både håpløst og samlende ut.

Det er flere gode og sterke låter på albumet, og egentlig ingen jeg reagerer negativt på. She Reaches Out… er derimot noe for komponert,og det hjelper ikke at nesten alle sangene er like lange. Wolfe maler alle sangene med de samme fargene, som gjør det sammensatt men også noe gjentagende og ensformet.

Det er en helhet i albumet som fenger og som kommer til å få meg til å høre gjennom det flere ganger, men om jeg hopper rett inn i albumet eller begynner fra starten vil det føles som det samme. Det er solid, det er deilig å høre på, men jeg skulle gjerne blitt vekket eller dratt et annet sted i løpet av de 42 minuttene.



Det nærmeste man kommer er på nest siste spor, Place In the Sun. Sangen starter med kun piano og stemme og det gir sangen en sterkere identitet enn de andre. Men fort kommer andre elementer inn og jeg skulle ønske det enkle kunne vært alene enda lengre.

Wolfe har alltid vært god på å synge om mørke temaer uten å romantisere dem, hun blottlegger de heller og lar oss observere til det som virket så farlig og ødeleggende er bare en tanke, og en tanke man kan legge fra seg.

Men det blir ikke like effektfullt når musikken, til tross for å være høylytt, emosjonell og insisterende, føles så komplett at ingenting annet får slippe inn.

Tittelen på albumet minner om et mantra noen har hvisket til seg selv, det er noe søkende og vakkert, men også noe håpløst i det. Det skulle gjerne ha kommet enda mer frem i musikken også.

Når det er sagt er She Reaches Out… et treffende album, og har en helhet som virker gjennomtenkt og gjennomført.