Foto: Night Time Stories & Dead Oceans
Kort oppsummert er A La Sala absolutt ingenting nytt for Khruangbin. Men i en verden som hiver og sulter etter nyhetsfaktor og originalitet, er det nesten litt forfriskende at noen gir opp kampen om å finne opp hjulet på nytt. Texas-trioen trekker seg gang på gang rolig tilbake til sine røtter, og serverer igjen, med deres fjerde album, akkurat det de kan best.
Filosofien til Khruangbin har nemlig alltid vært det å holde seg i den basstunge psykadeliske soul-rockblandingen de fra begynnelsen av grunnla som sin sound. Som også selve tittelen A La Sala, «To the room» på spansk, illuderer til. Rommet de har etablert for seg selv har de blitt boende i, og heller enn å tre ut av det bruker de tiden, og dette albumet, på å bli kjent med hver krik og krok.
Inspirert av Midtøsten serverer Laura Lee Ochoa, Mark Speer og DJ Johnson rytmisk sommer, som brer seg like lett ut over kroppen som bølgebrisen på stranda. Åpningslåtene «Fifteen Fifty-Three» og «May Ninth» gir akkurat denne varme godfølelsen av å bare ta livet helt med ro og nyte.
Khruangbin har alltid gitt følelsen av å være den typen band du enten hører på og elsker, eller gjesper til og driter litt i. Det noen kaller bakgrunnsmusikk, kaller andre brillianse. Dog kan det jo fort argumenteres for at god bakgrunnsmusikk i seg selv er en kunst å lage.
Låter som «Ada Jean», «Todavia Viva» og «Hold Me Up(Thank You)» er musikk en bare kan digge og vibe til, og som fyller tomrommet som omfavner den gode samtalen uten å ta oppmerksomheten vekk fra det en driver med. Musikk som forankrer en i nuet, og som holder på stemningen i rommet.
I sin enkelhet finner en dermed gjennomtenkt brillians, der Khruangbin kruser mellom de mer lystige og opptempo låtene som «Pon Pon», til å ta det helt ned med «Caja de la Sala» og «Farolim de Felgueiras». Det er den typen plate som kanskje ikke fester seg til minne ved første gjennomlytt, men som en likevel finner tilbake til gang på gang.
Om det så er den forførende gitarklimpringen til Speer eller basslinjene og breakbeatsa til Ochoa og Johnson, har Khruangbin og A La Sala et lag for alle å nyte. Og plata kunne kanskje ikke kommer til bedre tidspunkt, nå som sola også endelig titter ut over Oslo og sommeren står på dørstokken. Da er det bare å skru opp volumet, puste ut og nyte igjen og igjen og igjen.
