St. Vincent

Foto: Alex Da Corte

Den selvproduserte syvende plata føyer seg lett inn i rekkene blant resten av 41-åringens stadig voksende arsenal, med mer av det industrielle og basstunge lydbilde som omfavner hennes «faen ta deg verden» holdning og tyngende lyrikk. Det hun stort sett har beholdt som sin etablerte sound siden debuten i 2007.

Annie Clark, bedre kjent under artistnavnet St.Vincent, har alltid vært noe for den spesielt interesserte. Gjennom å leke med mekaniske og grumsete rytmer, instrumenter og vokal som ofte står noe i kontrast med hverandre er det noe loddtrekning når amerikaneren slipper musikk, om hun faktisk har truffet blinkskudd eller ikke for alle å nyte. Derfor har hun, til tross for Grammy-nominasjoner og å være navngitt som en av det 21.århundres beste gitarister, sklidd litt under radaren for populærmusikken.

Populærmusikk var vel derimot heller aldri noe St.Vincent har vært ute etter å skape, der hun har stått stødig i den alternative delen av indierocken og å utforske det eksperimentelle. Dette er sett bortsett fra den noe mer poppete Masseduction fra 2017, som kritikerroste seg opp på de fleste lister og etablerte St.Vincent som et navn flere enn musikknerder kunne kjenne. Det er også her jeg kanskje ville tatt turen om du ikke har begitt deg inn i amerikaneres arsenal enda, for å virkelig kunne sette pris på All Born Screaming i all sin prakt.



Å høre på St.Vincent er nemlig litt som å lære seg å like kaffe. Det kan smake noe bittert og litt rart til å begynne med, men plutselig en dag er det det eneste som får deg opp og nikke om morgenen. En skjønner plutselig greia. Før en har fordøyd resten av det musikalske biblioteket til 41-åringen, tror jeg dermed All Born Screaming kan være vanskelig å svelge. For dette er hundre prosent Clark med frie tøyler, og det er flere av låtene på plata som med første gjennomlytt får en til å rynke noe på nesa.

For eksempel «Flea». Låta kryper seg opp gjennom ryggraden på lik linje med insektet låta illuderer til. Med sin til tider ekle lyrikk, med strofer som «Jumping on somebodys warm body, when you start to itch and scratch and scream. Once i`m in you can`t get rid of me», setter St.Vincent kjærligheten opp mot besettelse uten å spare på kruttet. Skreller en derimot av overflatelagene finner en seg raskt nikkene med til bassriffene i grunnen og forstår at frysningene som brer seg ut over kroppen gis intensjonelt og på best mulig måte.

«Reckless», «Big time nothing» og «Violent times» trenger også et par ekstra tygg for å nytes, med sin noe på grensen til for klisje tekst og upolerte lydbilde. Enkelheten som ved første øyekast omfavner All Born Screaming`s lagvise dybde er derimot også det som gjør den såpass brilliant. Clark beviser gjennom plata at lyriske poeng ikke trenger å være gjemt bort i metaforer og store ord får å stikke dypt. Jo mer instrumentalen skriker en i trynet, jo mer skjønner en også Clark sitt musikalske talent i å finne den gyldne mellomvei som tvinner det grumsete kaoset sammen i dansbare rytmer en kjenner langt neddi ryggmargen.

Plata entrer verden på samme måte som St. Vincent gjorde; som en skrikende, naken og ufiltrert Annie Clark. Som er forfriskende å bevitne, da det er en stund siden vi faktisk fikk bli kjent med henne. De siste årene har nemlig Clark maskert seg bak ulike persona imens hun lyrisk har utlevert sitt til tider turbulente privatliv. Eksempelvis Daddy’s home fra 2021 som tar for seg farens tid i og løslatelse fra fengsel med 70-talls rock maskert bak Candy Darling. Selv om konseptene også har vært Clark sin måte å eksperimentere med St.Vincent sine musikalske kriker og kroker på, har hun kanskje også vært noe holdt i tøylene av dem og omverdenen de skal passe inn i. I kontrast er All Born Screaming et rom hvor hun bare kan lage akkurat det hun vil og drite litt i om folk faktisk digger det eller ikke.



Selv om dette, som nevnt over, har produsert så som så resultater utover plata har All Born Screaming totalt sett flere oppturer enn nedturer. Blant annet med åpningslåta «Hell is Near», som fanger oppmerksomheten fra første sekund, og avslutningen og tittellåta «All Born Screaming», som holder på den helt ut. «The Power is out», en sjelfull ballade om et mørkbelagt New York, er også verdt å nevne som en perfekt miks mellom det sarte og det kraftfulle. I tillegg lærer en seg som forklart også etter hvert å sette pris på momentene som flopper noe.

All Born Screaming er altså umiddelbart en plate for Clark selv og hennes mest hardbarka fans. Er du ikke det enda, og bare holder ut et par gjennomlytt, lover jeg deg at du vil bli belønnet til slutt. For her er det definitivt et mesterverk å hente. Etterhvert.