Opptakene er fra 1974, da Paul McCartney og Wings gikk i Abbey Road studio for å spille inn plate. Regissør David Lichtfeld var med dem i studio i fire dager for å videodokumentere Wings på høyden av suksessen. Det var en slags rehearsal for "nye" Wings. etter at de Denny Seiwell (trommer) og Henry McCullough (trommer) hadde forlatt bandet, og var erstattet med nye medlemmer; Geoff Britton (trommer) og Jimmy McCulloch (gitar).

Det skulle bli plate og film (for TV), men det ble ikke realisert, ikke før nå, 50 år etterpå. Muligens er det suksessen med Peter Jacksons Get Back (2021), som har gitt McCartney ønske om å børste støvet av andre gamle filmopptak. One Hand Clapping har blitt skannet og restaurert i 4K, med et nytt Atmos-lydmiks fra Steve Orchard og Giles Martin, og dialogene er blitt demikset ved hjelp av Wingnuts MAL-programvare.



Ville bli cabaret-komponist

Innspillingene fra 1974 skulle bli et live-i-studio album. Albumet Band on the Run fra 1973 lå ennå høyt på listene, og flere låter fra dette albumet fremføres. Låter som Soily, I'll give you a ring og Let's Love har vært utgitt som bonusspor tidligere, men det er stort å se Wings fremføre dem i studio I tillegg byr også McCartney på uutgitte låter, som han skrev da han var 14 år gammel, og prøvde å skrive materiale av den typen Sinatra fremførte. McCartney tenkte seg en fremtid som komponist av cabaret-musikk før rock n roll revolusjonen kom. Fremføringen av den fengende Suicide får man høre i sin helhet. Tidligere har man bare hørt et lite utdrag av den på hans første soloalbum, fra 1970.

Talentfull ung gitarist

Wings åpner knallsterkt med Jet, en fartsfylt rockelåt som kom ut på singel i januar 1974, og klatret høyt på listene. Blant de mest interessante ting McCartney sier er at han da han var 25 år kunne han aldri tenke seg at han kom til å drive som aktiv musiker resten av livet, men han har innsett at det er dette han vil vie livet sitt på. Å se han jobbe som musiker er også spennende, ikke minst når han instruerer musikere i studio. Som han når han forklarer saksofonisten Howie Casey hvordan notene på Bluebird skal spilles. Live and Let Die fremføres med symfoniorkesteri studio. På den storslagne balladen Maybe I'm Amazed setter McCartney seg bak pianoet og lever seg dypt inn.

I tillegg får vi også uttalelser fra Linda McCartney (1941-98), Denny Laine (1954-2023) og Jimmy McCulloch (1953-79). Sistnevnte var en ung talentfull gitarist fra Skottland hvis talent som gitarist fikk blomstre på låter som My Love og Junior's Farm. Trommeslageren Geoff Britton er et syn der han går rundt i studio i karatedrakt, og demonstrerer karatespark.



Etter at filmen er ferdig annonserer McCartney at vi får bonus hvor han spiller akustisk gitar i bakgården. På Backyard-opptaket fremfører han covre fra musikere som inspirerte han i ungdommen. Versjonen av Buddy Hollys Peggy Sue og Eddie Cochrans Twenty Flight Rock er høydepunkt. Sistnevnte var faktisk den første låten han spilte for John Lennon, da de to møttes for første gang i Liverpool en sommersdag i 1957.

Om noe skal trekke ned er det kanskje at filmopptakene er litt uklare iblant, men lyden er stort sett veldig bra, og det er det viktigste. Etter kinovisningen var det klapping blant publikum på kinoen. De klappet med begge hender.