Ole Johnny Stensland har endret artistnavn til OJ Stensland etter debutalbumet som kom for noen år siden. Etter eget sigende fordi han vil forsøke å lure Google-algoritmen, siden den viser alle andre Stensland-er før ham. Vi får se om det lykkes.

Det som har lykkes er at Stensland har utviklet seg som artist. På forrige album skrev jeg i en liten omtale at det ble lett litt dystert. Denne gangen virker det som at han sitter med tungen i munnviken på store deler av platen, for det er på overflaten mye humor her.

Tekstene reflekterer over tema som kjærlighet, tap og håp, samtidig som de forteller overraskende fascinerende historier. Første verset av
Everything has to die kunne på norsk vært en tekst av Lars Lillo-Stenberg. Det er en underfundig, nærmest barnlig, beskrivelse av fascinasjonen han har over katten sin. Men så utvikler det seg til noe mer, og det blir tydelig at det handler om mer enn bare katten.



Det er et par låter som blir litt anonyme og som ligner for mye på hverandre. Om dette er på grunn av produksjonen eller komposisjonen, er jeg litt usikker på. Når det er sagt er det låter her som jeg tror selv Johnny Cash ville vært stolt av å synge. Et eksempel er Share a Bottle of Wine (With Myself) (en tittel som viser humoren som kommer fram på skiva).

Lonesome Road har jeg hørt ham gjøre på konsert, og den fungerte bedre live enn på plate. Da er nest siste spor, Ticket in My Hand og åpningen Nature Girl langt friskere innslag, med fart, snert og morsomme tekster.

Musikalsk sett det som sist albumet en blanding av roots, folk, country, rock og blues, med en produksjon som fremhever Stenslands vokal som er en miks av whisky, sigar, sandpapir og Tom Waits. Arrangementene er enkle, men effektive, og de gir rom for at tekstene virkelig kan skinne om du tar deg tid til å lytte til dem.

Albumet blir sluppet fredag 18. oktober.