Dette blir neppe noen ny Neste Sommer av dette, albumet fra 1993 som ble deres definitive gjennombrudd. Og det blir spennende å se hvor mye av dette materialet som får plass på konsertene framover. Som konsertalbumet de ga ut før jul fra Over Oslo viste, så er det overvekt av eldre låter i repertoaret. Det er synd, for deLillos har gitt ut en rekke knallsterke plater de siste ti årene, ikke minst Evige dager og Peiling på seiling. Spesielt førstnevnte er en gjenganger på min platespiller.
Lars Lillo-Stenberg går rett på fra første åpningsstrofe og forteller hvor bra det er på Frogner, selv om det ikke finnes bokhandlere der. Teksten er som en pastisj, men drivet i kompet, rytmen, keyboardene og måten han synger på, med lett effekt på stemmen, er en knalltøff start! Og albumet vokser seg bare sterkere jo lenger ut i spilletiden du kommer.
Foto: Agnete Brun
Albumet viser også at deLillos er så mye mer enn de koselige låtene som Smak av honning og Glemte Minner og i hvert fall mer enn allsangvennlige travere som Kokken Tor og Neste sommer. For det er som vanlig rom for eksistensiell angst, selv om den ikke kommer like mye til overflaten som på tidligere utgivelser, og historier om folk Beckstrøm og Lillo-Stenberg har møtt eller vet om. det har ført til at historien fra Kafé Sjakk Matt i Oslo på 80-tallet er et av høydepunktene jeg nevnte ovenfor.Instrumenteringen er variert, selv om alt selvsagt er i pop-rock-sjangeren. krydringen med Olaf Hansen Haugan på keyboards og Mary Erskine fra Me for Queen på cello fungerer veldig bra. Sistnevnte synger (på engelsk) og spiller piano på sangen Hvis jeg ikke var meg selv. Et av de mest typiske deLillos-sporene på albumet. Og på Avspark er vi tilbake i rockelandskapet, med en tekst som du ville skjønt var skrevet av Lillo-Stenberg bare ved å lese den. Lars Beckstrøm går tilbake til 60-tallsrock på Fin dag å dø på som vil gå rett hjem hos punkere og bli en konsertvinner.
Endelig har et skikkelig driv og er litt i popprog-landskap. Det høres ut som noe et britpop-band kunne laget på 90-tallet, bare at det er bra. Og de har ikke gitt opp håpet om å få beibi-en som dro av sted hjem igjen. Dette ønsket framføres i min favoritt, Beibi kom hjem. Herrejemini, jo mer jeg skriver og lytter, jo mer skjønner jeg hvor mye bra det er på dette albumet.
Og det er et album med 20 låter, som også er deres tjuende album til sammen, etter 40 år. Og så høres de så jævla vitale, friske og bra ut? Det er nesten provoserende. Tror jeg må forsøke å snike meg inn på jubileumsfesten som skal være første helgen i juni, og håpe på at mye av dette albumet blir servert da. Og det blir sikkert også masse kake igjen!