Det er ingen andre band jeg har hatt et like intenst forhold til som Motorpsycho. Dersom jeg for noen år tilbake hadde fått i oppgave å liste opp tidenes ti beste norske album ville de sannsynligvis stukket av med halvparten av plassene og hele pallen. Når Morgenbladet i 2011 kåret tidenes 100 beste norske album sendte jeg mail til redaksjonen og klaget fordi blant annet Sivert Høyem og Janove Ottesen stemte på egne album, mens Bent Sæther sympatisk nok holdt seg for god til slikt. Heldigvis blir en ofte litt mindre monomanisk med alderen. Og heldigvis (og selvfølgelig) danket Timothy’s Monster ut både Kaizers og Madrugadas bidrag .

Det siste tiåret har jeg likevel litt etter litt gitt opp å holde tritt med nye utgivelser fra bandet. Sist jeg brukte rikelig tid med et Motorpsycho album var i 2014 med Behind The Sun og siste album jeg virkelig likte var strengt tatt 2010s Heavy Metal Fruit. En kombinasjon av mer og mer ugjennomtrengelig musikk og stadig mindre innbydende coverart har gjort at jeg har brukt stadig mindre tid på hver utgivelse. Så når bandet i 2023 meldte at de nå var tilbake til et litt mer tilgjengelig landskap ble interessen delvis vekket livet igjen, selv om hverken Yay! eller oppsamlingsheatet Neigh!! fra 2024 kommer til å stå som påler i Motorpsychos diskografi.

Årets album har rett og slett fått tittelen Motorpsycho. En tittel som forplikter, men også muligens symboliserer en slags, om ikke akkurat ny start, så kanskje et veiskille. Bandet har, muligens i frykt for å bli litt vel Spinal Tap, valgt å ikke finne en permanent erstatter for tidligere trommeslager Tomas Järmyr, slik at bandet pr. dags dato er Bent Sæther og Hans Magnus Ryan. Eller Snah som hans foreldre døpte han. I stedet for å få inn et nytt fast medlem deles trommejobben på dette albumet mellom Olaf Olsen og Ingvald Vassbø. I tillegg dukker Reine Fiske og gitaren hans opp på en håndfull spor, slik han har gjort det siste tiåret.

Det hele starter ganske lovende med “Lucifer, Bringer of Light”. En nesten 11 minutter lang sak som driver avgårde i et mellomtempo med et upbeat refreng, før det skeies ut med en rekke gitarøvelser fra Snah. En solid start. Dessverre så rives det allerede ved neste hinder, “Laird of Heimly”. En ballade om at verdens ledere er noen kjeltringer en ikke bør stole på. En skal ikke scrolle mange sekundene på ens foretrukne nettsted før en skjønner at moralen i låta er sann nok, men det å skrive bra om en god sak er en legendarisk vrien øvelse og her blir det rett og slett i overkant klisjefylt.



Inntrykket rettes straks opp igjen i glimrende “Stanley (Tonight’s The Night”). En effektiv og groovy poprocklåt som bandet tilsynelatende kunne riste ut av ermet sitt i søvne rundt årtusenskiftet, men som det har vært lenger mellom de siste årene. Påfølgende countryrocker “The Comeback” gjør at jeg får lyst til å bli lastebilsjåfør, og ville glidd fint inn på et av “The International Tussler Society” albumene.

“Kip Satie” fremstår som et behagelig intermesso med kun piano og mellotron før det som kanskje er albumets høydepunkt “Balthazaar” setter i gang. Innledningen høres ut som musikken fra et helt kurant videospill fra 80-tallet, og blir etter hvert avløst av et drivende, repetetivt og småhypnotisk bassriff. Grunnmuren i låta er stort sett den samme i de nesten 12 minuttene den varer, men med en stadig økende intensitet, før det avløses av et øsende driv som gir meg “Starmelt/Lovelight” vibber. Denne øvelsen er det sannsynligvis ikke noe band som mestrer bedre.

Så kommer vi til den delen av albumet hvor jeg surner og blir vrang. På “Bed of Roses” legger Sæther seg til en vokal som er så knirkete og enerverende at det blir helt uutholdelig. Det er åpenbart et bevisst valg, for han synger jo tross alt stødig resten av albumet, men det eneste jeg klarer å tenke på er at en cover av Bon Jovis låt med samme navn hadde vært å foretrekke. Det er disse kjetterske tankene som surrer i hodet når albumets lengste spor “Neotzar (The Second Coming)” starter. Låta begynner med gjestevokalist Thea Grant som synger på musikalvis over sørgelige elgitarer, og akkurat denne formen for dramatisk musikk er jeg dessverre ganske allergisk mot, selv om det selvfølgelig er urimelig å holde det imot både bandet og Thea Grant. Det hele glir deretter over i en “Motorpsycho i verdensrommet” låt av typen en kan finne på Heavy Metal Fruit. Det er strengt tatt mer et verk enn en låt, med gjentagende temaer og distinkt forskjellige deler som blir sydd sammen til en helhet. Jeg er klar over at det er en stor kontingent av bandets fans som elsker når de er i denne modusen, men for min del blir det i dette tilfellet kanskje mer imponerende enn bra.

“Core Memory Corrupt”, er tilbakeskuende i både tekstlig og sonisk, og kunne glidd fint inn på “Black hole/Blank Canvas” fra 2006. “Three Frightened Monkeys” får dessverre æren av å være albumets minst minneverdige låt, og matcher hverken ambisjonene til de mer episke låtene eller øreormkvalitetene til de mer korte og poppete. Det hele avsluttes med den fin-fine “Dead of Winter”, som er noe så folkelig som en melankolsk låt om at en blir dautrøtt om vinteren. Det funker bedre enn en skulle tro.

Motorpsycho har på sitt selvtitulerte 25. (ish. Litt avhengig av hvordan en teller) studioalbum levert et variert og litt ujevnt arbeid. Musikalsk refereres det til en rekke av bandets tidligere perioder, samtidig som det oppleves som et lite brudd med tanke på hvordan de har fremstått inntil ganske nylig. Om det kvalitetsmessig er bedre eller verre enn mye annet de har levert det siste tiåret er jeg høyst usikker på, men for første gang på svært lenge er jeg spent og nysgjerrig på fortsettelsen.