Synes du fjorårets fra Ride var litt tamt? Låtskriver, vokalist og gitarist Andy Bell, (som ikke må forveksles med Andy Bell i Erasure, men rakk en tur innom Oasis), har gjort det godt igjen, og vel så det, med soloutgivelsen sin 28. februar.

På «Pinball Wanderer», kjenner man lett igjen elementer fra alle Rides album, og Bells signatur som låtskriver, men her er elementene sammensmeltet og videreutviklet på et raffinert og tidsmessig vis:

Litt mer post-shoegaze er hentet fram, men nå kun som et bakteppe til Bells lydkulisser og fingerspill på gitar. Tidvis så rund og dyppet i flanger-effekten at forgrunnsgitaren av og til blander seg med synth-landskapene. Sistnevnte delvis med 2025-samplinger, og delvis med veldig vintage analoglyder. Der det er vintage synth lesser han på med ditto trommemaskin.

Åpningssporet «Panic Attack» er safe og fengende, litt vel tradisjonell, Ride a la house, før snoren med perlene kommer:

Den påfølgende «I’m in Love» (skrevet av Barbara Gogan) og «Madder Lake Leek», er drømmepop for viderekomne. Førstnevnte krydret med delikat fuzz, før en milepæl av en sang åpenbarer seg:

Om du bare satt og drømte, eller beveget deg forsiktig til de to forrige sporene, vil du på over 8 min lange, men ikke i nærheten av for lange, «Apple Green Ufo» garantert bevege deg - alene, eller på et hvilket som helst dansegulv.

Sangen bør, med sin kompliserte, men dampende Vest-Afrikanske rytme og blåsere være pensum på enhver dj- og groove-skole. På toppen i samme sang er det puttet krautisk gitar, som aldri tipper over i det jammete, og som nærmest inviterer selv den mest nyktre til å eksperimentere med ulovlige substanser.



En genistrek av en sang med elementer fra flere genre.

Det påfølgende tittelsporet er den litt roligere deilige dansen du trenger etter forrige sang: Tilbake til drømmepopen, men denne gangen ispedd acid-jazz-elementer samt slidegitar og assosiasjoner til bandet Air!

I «Music Concrete» etterpå er vi tilbake til Vest-Afrika, men nå er krauten erstattet med Kraftwerksk synth! Fortsatt herlig!

At «The Notes You Never Hear» og «Space Station Mantra» avslutter albumet, er nok ikke tilfeldig. Disse to hviler ikke på seg selv, men bæres fram av sangene tidligere på albumet. Fine, men ikke fantastiske, «nachspiel-sanger» som samlet sender tankene hen til Beach House. Kanskje ment som nachspiel til perlene tidligere på albumet?

De nokså store genremessig sprikene på albumet stiller strenge krav til produsering og miksing. Bell har som hovedprodusent klart oppgaven, og sydd sammen en fin og variert reise, som passer like godt i hodetelefonene som på klubben (uavhengig av mastringen).

Til tross for en nokså ordinær første sang og to moderate postludier, topper dette albumet etter min mening, svært overraskende, både hele Rides og Bells tidligere solide utgivelser!