Beck (Hansen)s historie og status er umulig å oppsummere kort. Hans mangfoldige backkatalog - fra det mest kommersielle til det mest kuriøse - inneholder noe for praktisk talt alle. Loser (1994, fra Mellow Gold) skal det godt gjøres å ikke ha hørt!

På Hyperspace (2019) er nesten halvparten av sangene skrevet sammen med Pharrell Williams (mest kjent fra genre utenfor Becks landskap), som også er medprodusent og musiker på albumet. Det myldrer også av medvirkende kjente artister der. Det kan dermed betraktes som en forsiktig innledning til den perioden Beck har vært inne i de siste 6 årene – viet kun ymse samarbeid med andre artister, ved siden av sporadiske egne singler. (Utgivelsene fra 2020 og 2023 er reutgivelser.)

Det er dermed tid for en samlet anmeldelse av utgivelsene og medvirkningene hans siden 2019. Utgivelsene ligger i Beck-katalogen hos strømmetjenestene, men ikke alle låtene hos alle. De fleste enten på Spotify eller YouTube.

For å være kule, fikk vi fikset en spilleliste med de av sangene som er på Spotify:



På mange av låtene er Beck kun oppført som «featuring artist» og liknende, men på mange av dem er han i realiteten like mye hovedartist som den som er kalt det. Noen av utgivelsene er godt skjulte! Låtene spenner veldig vidt, så anmeldelsen må bli litt detaljert.

I 2020 skrev og fremførte Beck The Valley of the Pagans (fra «Song Machine Episode 8») sammen med Gorillaz. Låten er genreblandende 2010-talls driv, slik vi kjenner Beck på sitt beste når han ikke «er low» - en drivende, ganske lett tilgjengelig låt, med små overraskelser som mer enn krydder. Produksjonen er en slags blanding av Odelay og Colors, der Becks vokal er tydelig, og en hører klisjéer fra alle tiår siden 80-årene. Med fratrekk av det siste, kunne låten vært en del av førstnevnte.

På remiksen av Natalie Bergmans låt Paint the Rain (Beck Remix) (2021), har han ifølge coveret «ikke gjort annet» enn å remikse, men remiksen er et usedvanlig stort løft av sangen fra en uengasjert gammeldags produksjon, til en svært vakker og relativt tidløs folk-popversjon. Ikke unaturlig å kreditere Beck som medartist! Det er ikke en typisk «fuck up»-remiks, men en med tydelig Beck-signatur og åpenbart stor innlevelse.

I 2021 gav Beck sammen med Bergman også ut en cover av Lions «slapp-reggaelåt» You’ve Got a Woman (skrevet av Peter de Leeuwe). Resultatet er dessverre ikke en komplementær versjon av originalen, men en litt kjedelig - dog velprodusert, som er mer passer best til chilling.

Beck publiserte i 2021 også det som kalles en remiks av Gustaf-låten Design. Beck er kreditert som en av to «artister». Den eneste forskjellen i forhold til originalen er at pop-elementene nivåmessig er nedtonet, og gitaren skrudd mer fuzzete. Ikke en remiks som vil bli husket av Beckfans.

Fjerde 2021-utgivelse var Find My Way med Paul McCartney sjøl. Skrevet av sistnevnte, framført av begge og produsert av Beck. Tidsriktig pop med deilig tradisjonelt krydder i moderne innpakning.

Chain Reaction fra (2022) må regnes som «spesialskrevet» for Joy Downer, da det bare er sistnevnte som har gitt den ut hittil. Beck er ellers kun kreditert som en av to ‘main artists’, på coveret ‘feat’ artist, men ikke som musiker. Men høres ikke i hvertfall koringen hans på låten? Den kunne vært på en «stasjon» mellom Grammy-vinneren Morning Phase (2014) og Colors (2017), om Beck hadde sunget denne egenskrevne sangen selv.

Senere samme år utkom Take it Back sammen med Jawny. Beck har skrevet både tekst og musikk, produsert, synger og er assosiert framfører. Sangen ville sklidd rett inn inn både på Odelay (1996) og Stereopathetic… (1994/2023). Halveksperimentell indie/alternative med veldig becksk lyd, blant annet støyrocken i refrenget.

I 2022 kom vår mann alene med en cover av Neil Youngs klassiker Old Man. Ytterst ambisiøst, fordi originalen hviler tyngre på lydbilet og teksten enn på komposisjonen. Beck lykkes overraskende bra. Både fordi han utnytter at han er en langt bedre gitarist enn Young, har en kassegitar som klinger bedre, har en komplementær vokalsignatur, og fordi lydkvaliteten er langt bedre. Beck kan ikke sies å ha gjort sin egen tolkning av låten.

Samme år gjorde han en cover av James Warrens easy listening-hit Everybody’s got to learn sometimes: Litt mindre easy listening, og vakkert raffinert til et Prince’sk moderne lydbilde, men stadig easy, og ikke for historiebøkene.

I 2023 kom endelig en helt egen utgivelse, Thinking About You, der Beck ikke har fått mye hjelp. Dette er en rolig og vemodig indie/folk-sang som med sine strykere og synthlag hadde passet perfekt på Sea Change, om den delikate mandolinen hadde blitt erstattet med gitar. Dette inntrykket forsterkes av at teksten er solid melankolsk kjærlighetspoesi. Når mandolinen sender tankene til One Foot-albumet, skjønner alle Beckfans at dette er gull.

Thinking About You har noenlunde likt lydbilde som Old Man, og de to covrene er i slekt. Det gjør det lett å spekulere i at også et kommende album kan ha rolige sanger og et akustisk lydbilde. Det harmonerer i såfall med at Beck veksler jevnt og trutt mellom "low" og "high"-albumer.

Fables, skrevet, produsert og fremført sammen med Rahill kom senere i 2023, Alternativ, behagelig drømmepop med 60-tallselementer.

Dette året slapp Beck også Odyssey sammen med Phoenix. Det er en fengende indiepop-låt som kompositorisk og produksjonsmessig minner om Hyperspace- og Colorsalbumene. Kanskje den ble lagt på hyllen da Modern Guilt (2018) ble laget, og funnet for svak for Hyperspace?

Den siste singelen fra 2023, Skipping like a Stone med Chemical Brothers, med Beck som medkomponist og på vokal er reinspikket edm, heldigvis med fratrekk av klassiske edm-trommer og overdreven autotune, og med litt krydder som ikke er vanlig i den genren. Denne låten er for kidsa på utested, og ikke oldisene i stuen med dyrt lydanlegg.

Den diskutable avslutningen på 2023 ble til en god start på det svært produktive fjoråret: Til Hinds sitt album dette året skrev og sang han Boom Boom Back. En deilig indie-singalong-låt for Beckfansen i godlune. Produsert som Dreams, men ikke av Beck.

Senere i 2024 kom Death Valley High, som på alle områder er et samarbeid med Orville Peck. Dette er en slags «Best of Beck» i én og samme sang! Her er det mange genre blandet! Låten kunne, med sine blåsere og funk, uten videre vært med på Midnite Vultures (1999), men får meg også til å tenke på The Information (2006). Sexx Laws, blandet med Loser og Elevator Music! En ny låt for både dansegulvet og konsentrert lytting.

Lemon girl (Love Loop Beck Remix), stadig i 2024, er etter min mening kanskje det vakreste samarbeidet Beck har vært med på! Sammen med Hayes Bradley har han tatt med feelingen fra Sea change (2002) og spedd i kompet fra Colors, den svevende synthen fra Hyperspace og elegant piano. Nydelig! Til tross for tittelen, er låten et rent samarbeid mellom de to artistene - både låtskriving, produksjon og fremføring.

Sist i fjor ble 7 av Becks uutgitte komposisjoner utgitt på Black Keys sitt album Ohio Players. På 6 av dem spiller Beck også keyboard, gitar og/eller korer. Det er lett å høre at disse låtene er skrevet av Beck, og det høres ut som han har vært involvert i produksjonen. Det klinger 2024. Kompet litt a la Colors, men fyldigere, skarpere og mer funky, med antydning til moderne pop-boogie-hardrock og latin! En får attpåtil assosiasjoner til «et Sea Change» der strykerne er erstattet med fuzzgitar. Solide låter, men mer håndverk enn kunst.

Oppsummert har Becks leveranser siden forrige album vært ytterst forskjellige, både med hensyn til komposisjon og produksjon. Kvaliteten har også vært variabel, men klar dominans av Beck på det nivået vi kjenner ham.