Jeg var vilt begeistret for Míos første album, og hadde det på listen min over årets beste album det året. Derfor var spenningen stor om de klarte å følge opp en så strålende debut, og det er en glede å kunne si at det har de gjort.

Sist gang ga jeg de selv det merkelappen Budeierock, og selv om det er antydninger til det, så har de utviklet seg og tatt sin merkelige blanding av prog, punk og folkemusikk til et litt mørkere, men samtidig vakkert sted. Spesielt vil jeg framheve vokalist Dionisia Fjelldalen som virkelig blomstrer her. Hun kan gå fra skjør og vakker sang til å skrike ut sin frustrasjon som ville gjort at den mest innbitte satanrocker gnisse tenner av misunnelse. Og for et band som består av personer som inneholder grupper av befolkningen som enkelte rett og slett mener ikke burde vise fram at de eksisterer en gang, så er det mye å være frustrert over i disse tider. Og en del av tekstene tar opp akkurat dette temaet.

Det starter nesten tilnærmet Black Sabbath-aktig på Hva nå? med en heftig bassgang, før fela kommer inn og lager en slags rar blanding av The Waterboys og Led Zeppelin. Sa jeg at det kan til tider være vanskelig å vite hvordan man skal beskrive det Mío serverer?

Introen til Akkurat som din mor har noe Loreena McKennit-aktig over seg, før den blir mer sløy jazzrock, med tilhørende scatting. Og det sitter som bæsj i kramsnø!

Kanke se for meg og Da vi var små er i starten forsiktige og rolige, men bygge seg opp. Spesielt blir sistnevnte mektig i sin postrock-aktige oppbygging. Pompøst? Ja. Nydelig? Helt klart!

Sola går ned er som en klassisk folkevise, og akkurat som på forrige plate blir det også plass til å covre noen gamle slike. At for eksempel Byssan Lull kunne være tilnærmet marerittskapende hadde jeg aldri tenkt over før, men også her lykkes Mío helt strålende. For ikke å snakke om eventyrstunden Det var en gang… hvor vi møter selveste Gammel-Erik.

Men ikke vær redd, for det er ikke bare dystert. Den tradisjonelle drikkevisa Det er meg det samme hvor jeg havner når jeg dør blir mest sannsynlig en konsertvinner, med armene i været og total allsang, mens Dionisia brøler at det ikke er sikkert at vi kan drikke brennevin når vi dør.

12 låter på en perfekt LP-lengde på 42 minutter gjør at jeg anser det som veldig sannsynlig for at også andrealbumet til Mío havner på topp 10-listen min over årets album. Dette skal bli skitskøy å se på live, åkkesom!