Chris Erichsen, bør vites, var en av de fem i det legendariske skarock-bandet The Aller Værste» («TAV»). Som i hvert fall bør vites, utga TAV to album og en del singler rundt 1980, som er faste referanser for alle utenfor mainstreamen, medregnet for unge musikere. 45 år etter utgivelsene hører man fortsatt låtene hyppig på radio og på puber. Det gjelder ikke mye annen norsk musikk fra den tiden! Derfor ikke rart at Erichsens første kjente band nylig ble nominert til Rockheim hall of fame.

Etter Erichsens deltakelse i TAV, har de musikalske utgivelsene han har vært med på vært sjeldne. I hovedsak med bandene Chris Erichsens Orkester (CEO), Ratataboo og Løver og Tigre. Mottakelsene av disse har vært blandede, og salgstallene lave. Likevel har Erichsen vært en attraktiv live-artist. Dette samtidig med at han har drevet med scenekunst og vært skribent.



Nå er Erichsen løs igjen, på vinyl og for strømming. Helt solo! Som følge av utgivelsene etter TAV, møtte jeg derfor årets «Kjærtegn og manifester» med moderate forventninger. Dog med spenning, blant annet på grunn av Erichsens karakteristiske vokal: Tonalt vidtfavnende med alltid følsom og dramatiserende sang på raddis-østlandsk.

Erichsens tekster har også en egen distinkt signatur: Målet er i tekstene like mye reisene som konklusjonene, i den grad det alltid er mulig å trekke en entydig konklusjon fra alle tekstene. Litt som i David Lynch’ filmer, men uten slapsticks, og med helt andre rammer; politikk, filosofi og mellommenneskelige relasjoner. Det er litt elsk eller hat-språk, men uansett veldig kunstnerisk. Punchlinen i «Husker du» er for eksempel denne: «Retningssansen har gått vil i den parallelle byen, bak det fragmenterte fjellet, innerst inne i verdensrommet, det fiktive gjemmestedet, hvor det knuste språket bor».

Genren(e) er avant garde og alternativ tradrock, med innslag av elektronika, triphop, world og resitasjon. Det høres spilt ut! Produksjonsmessig er det 2025, med homager i partiturene. Gitarene behandles lydmessig som om de er forskjellige instrumenter. Trommene har et vidt spekter av beats. Synthen både lydkulisser, arpeggioer og retrolyder. Sistnevnte med sin distinkte Farfisa-orgellyd - en dårlig skjult, men vellykket homage til TAV. En annen TAV-homage er «festsnakkingen» før «Bekjennelse», som sender tankene til «Du sklei meg så nær innpå livet», som Erichsen skrev for og spilte med TAV.

Albumet inneholder to covre av egne sanger. «Rene Hender», som Erichsen skrev for og framførte i TAV spilles for eksempel i halvert tempo og annen rytme i versene. Selv om originalen har tålt tidens tann, synes jeg denne er helt på høyden. «Spinn Spinn Spinn», som han spilte med CEO leveres med en fullstendig ny produksjon. Mens den folkeviserock-aktige originalproduksjonen, etter min mening, ikke har tålt tidens tann, er årets over 2 minutter kortere versjon langt mer spennende, med blant annet punchy fuzzgitar, maskinaktige trommer og orgelfingerspill.

Musikalsk er låtene på albumet meget solid kunsthåndverk, uten «hoppe over-låter». De er svært varierte; såpass at noen vil mene at albumet spriker. Men heller det enn ensformig! Erichsen spiller det meste selv, har skrevet alt og er en av to produsenter. Største høydepunkter for meg: «Bunnlinjen brenner», «Rene hender» og «Vekk meg forsiktig».

Chris Erichsen har med «Kjærtegn og manifester» utgitt et tidsriktig originalt album, som kan gi ham, som allerede har tre generasjoner fans (!) nye lyttere. Albumet har verken dårlige eller gode kopier av det Erichsen eller andre har gjort tidligere, men er noe nytt og spennende, og kunne like gjerne vært utgitt av en ung artist som av 70-årige Erichsen.



Singel nr 2 fra albumet, «Bekjennelse» ble sluppet i dag, 15. mai. Albumet kommer 23. mai. Senere i år skal han spille live i alle landsdelene.