Los Angeles-bandet Sparks er i filmbiografien «The Sparks Brothers» (2022) kalt «det mest berømte bandet du aldri har hørt om». Der forteller alle fra Beck til Erasure, om hvor mye bandet har betydd for dem, og for artister som aldri har hørt om dem. Etter å ha debutert i 1972, er Sparks nå ute med sitt studioalbum nummer 28.

Sparks består av brødreparet Ron Mael (låtskriver og keyboardist) og Russell Mael (vokalist og tekniker), som begge nærmer seg 80. Bandet har med jevne mellomrom vekslet mellom store suksesser og like store fiaskoer, omtrent parallelt med sine hyppige produksjonsendringer.

Men Rons låter har i alle de 56 årene hatt en godt synlig signatur i de ulike produksjonene, både med hensyn til komposisjon av tekst og musikk. Tekstene veldig underfundige - man vet aldri helt hva som er ironisk, metaforisk eller bokstavelig, eller hva som er morsomt eller alvorlig.

Kompositorisk følger han rare innfall bygget på enkle utgangspunkt, og uttalte låtskriverprinsipper som: «Bruk aldri en streit dur-akkord når en forminsket akkord (ikke moll- eller heavyakkord), vil fungere minst like bra.» Russells bruk av falsett er også en tydelig konstant signatur.



Sparks slo igjennom i 1974 med «This Town Ain’t Big Enough for the Both of Us», som nådde nr 2 i England. Størst historisk innflytelse har de hatt med albumet «No. 1 in Heaven» (1979). Dette er et referansealbum for alle som lager synthbasert musikk. I 1980 var de landeplager i Tyskland og Frankrike med «When I’m With You» fra «Terminal Jive», og i 1981-1983 i USA med tre ulike album. «When Do I Get to Sing «My Way»» (1994) solgte mye og ble en DJ-standard i Europa.

Verdt å nevne er også at de i 2009 utgav en radio-opera, i 2015 slo seg sammen med (!) Franz Ferdinand og utgav et album under bandnavnet FFS, og i 2021 lagde manus og, ifølge Cannes-juryen (filmfestival) beste filmmusikk til filmmusikalen «Annette».

Etter 8 års pause, kom Sparks i 2017 med «Hippopotamus» som ble overraskende mye hypet og fikk strålende anmeldelser. Det har også de 3 albumene og 5 (verdens)turneene etterpå. Disse 4 albumene har hatt relativt lik produksjon: Vokal-, synth- og pianobasert, men sammen med tradisjonelt band med sporadisk skarpe gitarer og drivende trommer. Hva så med fredagens «MAD!»?



Produsert uorganisk, fyldig, men ikke overlesset, og forsiktig 2025-ifisert, men for øvrig ikke markant ulikt nevnte 4 album.

Tekstmessig og kompositorisk kjenner man tydelig igjen signaturene jeg beskrev, men det er fortsatt ikke antydning til egenkopiering.

Inntil pandemien var absolutt alt i Mael-brødrenes privatliv hemmelig, men på «MAD!» er flere av tekstene svært personlige: Med unntak av «All That» fra «A Steady Drip, Drip, Drip» (2020), som kan tolkes slik, har Ron aldri så tydelig beskrevet sin hengivenhet for en partner. På «MAD!», er beskrivelsene, ikke uventet, både alvorlige og morsomme. Hvem andre enn Sparks ville gitt en låt tittelen (oversatt): «Bittelitt lett småprat»? Øvrige temaer er identitetsmarkering, og det uironiske enkle statementet «jeg gjør ting på min egen måte».

Komposisjonene er fortsatt artpop/artrock med tydelig innslag av avantgardisme, og med synth og vokal i fokus! Alle låtene er instant catchy, med spennende vrier og produksjonsmessig godt integrerte diskret elementer fra alt fra hiphop og tekno, via boogie woogie og swing til klassisk musikk og samtidsmusikk. De har mange homager, blant annet til seg selv. I sum akkurat det Sparks-fansen vil ha! Ikke-singellåtene "Lord Have Mercy" og "Running Up A Tab..." er kanskje de største høydepunktene, etterfulgt av singelen «A Little Bit of Light Banter". Den siste en snedig kollasj.

Sparks har aldri sett seg tilbake og gjør det heller ikke nå. De har ikke tråkket feil siden fiaskoen «Interior Design» fra 1988, og de gjør det heller ikke på «MAD!». Albumet er for meg på øvre fjerdedel av Sparks sine 28 album. Innen sin genre er det et av årets beste album for meg.