20. juli 2012
Kvelden før hadde Seigmen spilt på hjemmebane under årets utgave av Slottsfjellfestivalen, og på bussturen mot Malakoff og Nordfjordeid var det god tid å lese rapporter, twitter-meldinger og lignende fra den konserten. Superlativene haglet og man kunne lese at det var 10000 som hadde fått med seg konserten, fyrverkeri under Mesusah, tønnegutter og ikke minst to helt nye låter. Det bare måtte bli bra på Malakoff også, men enda viktigere, det måtte bli enormt deilig å få se sine favoritter spille sammen igjen, for første gang siden Opera-konsertene i 2008.

Vi kan først som sist slå fast at det var en meget fornøyd undertegnede da bandets 80 minutter var brukt opp. Greit nok, det ble ingen fyrverkeri på himmelen over Malakoff og det ble ”bare” spilt en av de to nye låtene, men herregud for et trøkk, for en lyd og for et band. Nærmere 8000 publikummere sang med på Seigmens låter, og om kvelden før ble spesiell for de som var på Slottsfjell, så ble denne kvelden spesiell for oss som var på Malakoff.

Etter at introlåten Ameneon var over gikk det rett over til fantastiske Ohm, etterfulgt av kolossen Colesseum og allsangnummeret Slaver Av Solen. Senere fulgte låter som Metropolis, Fra X Til Døden og den nye låten Trøst, samt gitarist (og operasanger) Marius Roths uforglemmelige fremføring av Opus Dei.

Forut for Seigmens festivalkonserter har det vært en konkurranse om å få lov til å spille på tønner sammen med bandet, og den konkurransen gjaldt også for deres Malakoffopptreden, så under Nemesis var seks heldige vinnere plassert bakerst på scenen og slo taktfast på tønnene, og med det skapte et enda større lydbilde som virkelig kler låten.

Med det var hovedsettet over, men etter en liten intermezzo var Seigmen heldigvis tilbake på scenen og leverte helt ekstremt gode fremførelser av Mesusah og Döderlein før det hele ble avsluttet ekstatisk av Hjernen Er Alene. Man kunne kanskje håpe at låtskriveren selv, Lars Lillo-Stenberg, ville ta seg en tur på scenen under denne låten, da de Lillos hadde spilt på festivalen tidligere på kvelden, men det ble med håpet. Uansett så behøvde Seigmen så absolutt ingen hjelp fra andre, de er rett og slett så enormt dyktige med det de gjør og det virket til at ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Akkurat slik vi kjente til Seigmen på nitti-tallet, samt deres sporadiske opptredener siden gjenforeningen i Dødens Dal i 2005. Og låtene var, og er, like god nå som da, om de da ikke er enda bedre nå!

Til slutt; Seigmen, vi ses igjen på Raumarock 4. august!

PS: Vi hadde ingen fotopass på Malakoff, men du kan se Eskil Olaf Vestres bilder fra Seigmens opptreden under Slottsfjell her, eller skrolle lenger ned på siden.

Photo: Eskil Olaf Vestre/Musikknyheter.no