Men Sommerfesten på Giske er mer enn bare musikken. Peace, Love and Understanding er slagordet, og fra tidlig formiddag var det barna som var i fokus, med et eget program spesielt tilrettelagt for dem, før selve konsertdelen startet fra klokken 13. Første band ut var Earlybird Stringband, etterfulgt av årets musikkprisvinnere i det Liverpool-baserte bandet Man Get Out, med Sulaværingen Lars Henning Fylling som sitt lokale alibi.
Lokale alibi fant man også i de påfølgende opptredene, først fra Highasakite, som leverte herlige tretti minutter med låter fra deres glimrende debutplate All That Floats Will Rain, ikke minst var avslutningen med Indian Summer noe som satt igjen lenge. Deretter fulgte Jonas Alaska, som har med seg blant annet ålesunderen Mikhael Paskalev i sitt backingband (og Thom Hell), og også Alaska gledet et bare større og større publikum med sine låter.
Etter Jonas Alaska var det tid for Team Me, og endelig var det tid for undertegnede å få med seg bandet live. Forventningene var høye, ettersom debutplaten deres To The Treetops fikk hele 10/10 her på Musikknyheter.no, og bandet skuffet heller ikke fra scenekanten, selv om man gjerne skulle sett at bandet hadde fått spilletid senere på dagen enn deres oppsatte tid klokka 15.40. Men med litt konfetti mot slutten av fantastiske With My Hands Covering Both Of My Eyes I Am Too Scared To Have A Look At You Now skapte de god stemning for alle, og sannsynligvis fikk de også noen flere fans.
Utover ettermiddagen strømmet det videre på med publikummere, og totalt sett var 20000 mennesker innom området i løpet av hele dagen, som fra sen ettermiddag fikk oppleve blant annet Anna Ternheim fremføre en svært vakker og skjør versjon av Broder Daniel-låten Shoreline, som hun selv hadde med på sin debutplate Somebody Outside, samt feststemning og allsang etter allsang da Jahn Teigen sto på scenen. Melissa Horn var dessverre litt uheldig under sin konsert, da strømmen gikk midtveis, men etter en del minutters stillhet kom hun tilbake og fikk fullført sine låter, før det var på tide å gi staffettpinnen videre til Gabrielle. Den yngre skare hylte, sang og danset til låter som Bordet og Ring Meg, og frem til bergensartisten opptro hadde også været vært på festivalens side, men nå vidåpnet himmelens sluker seg og regnet styrtet ned. Og det fortsatte i økende styrke gjennom hele Sondre Lerches konsert, før det ble mer stabilt dårlig mens man ventet til kveldens største attraksjon; skotske Travis.
Morsomt hadde det vært om Fran Healy og resten av bandet hadde startet med hiten Why Does It Always Rain On Me, men den ble spart til slutt, og isteden ble det Selfish Jean fra platen The Boy With No Name som startet konserten, vel førti minutter etter oppsatt skjema. Denne låten var dog en av få som var hentet fra de ”nyere” platene til bandet, for de fleste var hentet fra The Man Who og The Invisible Band, samt en fantastisk versjon av All I Want To Do Is Rock fra debutplaten Good Feeling. Avslutningslåt ble nevnte Why Does It Always… og ironisk nok, etter at regnet hadde lavet ned de to-tre siste timene, så var regnet forsvunnet og godværet fra tidligere på dagen var tilbake (om enn for en kortere periode).
Etter at Travis var ferdige på scenen forlot en god del mennesker, kliss gjennomvåte, Sommerfesten på Giske, men fortsatt var det flere sterke navn igjen å se fra scenekanten. Først ut var Sivert Høyem, som spilte en blanding av låter fra sin egen solokarriere og gamle Madrugada-hiter, deriblant et herlig gjenhør med Look Away Lucifer, før svenske Graveyard tok de fremmøte tilbake til 70-tallsrocken. Dessverre fikk ikke bandet helt den oppmerksomheten de hadde fortjent, for det virket som de fleste ventet på neste opptreden, Karpe Diem, men undertegnede sto igjen imponert og skulle gjerne opplevd bandet fra en mer intim scene. Under Sommerfesten på Giske for to år siden skapte Karpe Diem en helt elektrisk stemning, og denne lørdagen var de tilbake for å prøve å gjenskape den følelsen, og det var tydelig at Sommerfestens publikummere har trykt Chirag og Magdi til sitt bryst, for mye føltes ganske så likt ut som det gjorde for to år siden, og avslutningen med Byduer i Dur og Ruter var temmelig enorm. Etter dette forsvant derimot de aller fleste fra Giske for denne gang, og det var ikke så altfor mange igjen som først fikk med seg Kvelertak, som gjerne kunne fått litt høyere lyd enn hva de fikk, og deretter A-Laget. Tydeligvis var man mettet av musikk etter 13-14 timer og 17 konserter, der de store gåsehudopplevelsene var mangelvare, men isteden fylt av flere fine og morsomme øyeblikk. Ikke minst da Sondre Lerches amerikanske trommeslager tok på seg oppgaven med å rappe Lars Vaulars partier på låten Øynene Lukket.
Det er slikt man husker, og det er også slik man ønsker at Sommerfesten på Giske skal være. Neste år feirer de 10-års jubileum, og det vil nok markeres, så det er bare å sette av siste lørdag i juli 2013 allerede. Det vil i alle fall Musikknyheter.nos utsendte gjøre.
Foto: Lars-Ove Håhjem/Musikknyheter.no
Les mer om Sommerfesten på Giske
