Beal har i en periode vært hjemløs og livnært seg som gatesanger med en drøm om å kunne leve av musikken. De som ikke har lest den usedvanlig fyldige teksten på omslaget til debutalbumet fikk i alle fall med seg filosofien hans i løpet av konserten, der han passet på å forklare at scenen var innredet som studioleiligheten der han drømte om et musikalsk gjennombrudd, samt å minne om at hvem som helst kan skrive låter om man bare gjør et forsøk. Før han fikk platekontrakt med XL Records distribuerte Beal hjemmesnekrede innspillinger og egne låter på kreativt vis, blant annet via løpesedler med telefonnummeret sitt på slik at han kunne synge for nysgjerrige innringere.
Den Daniel Johnston-aktige lo-fi-estetikken som gjennomsyrer store deler av Beals materiale kommer ikke like godt frem live som på plate, og det var en noe annerledes Beal som inntok scenen på Øyafestivalen. Det er fortsatt et spartansk lydbilde som presenteres, med enkle arrangementer og overdubs avspilt fra en gammeldags reel-to-reel-spiller. På nydelige Evening’s Kiss lot han den være til fordel for en gitar, men holt det enkelt med stakkato klinpring på to strenger. Det er uhyre effektivt, og tilfører et element av spenning som kanskje ville gått tapt i et mer intrikat arrangement.Likevel er noe av sjarmen i enkelte av låtene på albumet, deriblant nevnte Evening’s Kiss, den lavmælte og sparsommelige vokalen som gjør dem så sjarmerende skjøre. Fra Klubben-scenen er vokalen på disse langt mer teatralsk og kraftig. Deler av albumet fremstår også slik, men i en grovere, mer Tom Waits-aktig form som vi også fikk smakebiter av i løpet av konserten. Beal røpet at han en gang ønsket å bli operasanger, og ga alt i imponerende sterke vokalpartier. Sammen med den noe eksentriske fremtoningen gjorde det konserten til en sterk opplevelse inne i Klubben-teltet.
Med seige hoftevrikk og dramatisk spankulering på scenekanten var det vanskelig å ta blikket fra ham, og da han dro av seg beltet for så å gå løs på stolen sin med seige piskeslag viet hele teltet oppmerksomheten mot artisten i kollektiv taus fascinasjon. Folk lot seg ikke engang affisere av at Beal ble “skrillexet” av de mer høylytte hiphoperne i A-laget i noen av de mer såre og lavmælte partiene. Og godt er det, for Willis Earl Beal er tidvis på grensen til genial i sin rå sparsommelighet, og fortjener sjansen til å nå et interessert publikum.
Som bare for å forsikre seg om at publikum fra alskens samfunnsgrupper fikk sitt i løpet av det korte Øya-settet, forlot Beal oss med et nikk til Star Trek-tilhengere og andre drømmere der ute; han spredte fingrene til en velkjent hilsen og utbrøt “live long and prosper”.
Foto: Espen Stranger Seland
Willis Earl Beal på nett
