Bragg åpnet ballet med den storslagne Leon Rosselson-skrevne protesthymnen The World Turned Upside Down, etterfulgt av kultfavoritten To Have and to Have Not fra debutalbumet Life’s a Riot With Spy vs. Spy. Selv om han var alene på scenen med sin trofaste Jim Dyson-gitar klarte han å holde på interessen gjennom den snaue timen konserten varte, med sin underholdende blanding av fabelaktige låter og vittig sceneprat. Etter en lengre anekdote om Woody Guthries uanstendige lengsel etter Ingrid Bergman fikk også tilskueren med “this machine kills fascists”-skjorten sitt, for Bragg bød på flere låter fra og historier om den legendariske folk-artisten. Nydelige Way Over Yonder in the Minor Key fra Woody Guthrie-prosjektet Mermaid Avenue, som Bragg samarbeidet med Wilco om, hørtes strålende ut fra Øya-scenen.
Det samme gjorde Guthries All You Fascists, som Bragg introduserte gjennom en av flere sedvanlig politisk ladde appeller og koblet til den nylige Sikh-tempelmassakren i Wisconsin. Billy Bragg beviste gjennom Øya-konserten at han stadig er aktuell, blant annet med en oppdatert utgave av Waiting for the Great Leap Forwards, opprinnelig fra 1988, der han oppfordret til å “switch off World of Warcraft” og “don’t feed the trolls” for å bekjempe kynismen han mener er roten til vår tids destruktive apati.I løpet av konserten spilte Bragg flere av de mest kjente låtene, og vi fikk høre fine, om enn enkle viser og protestsanger som Tomorrow’s Going to Be a Better Day og den sterke, allsangfremkallende There is Power in a Union, i tillegg til en utsøkt utgave av den nydelige balladen Milkman of Human Kindness. Noe forvirring ble det da Bragg forlot scenen uten å ha spilt en av hans aller største låter, før han sprang tilbake og annonserte at han fikk lov til å spille i tre minutter til. Dermed fikk vi en kjapp, men akk, så tilfredsstillende variant av A New England, komplett med et ekstra vers fra Kirsty MacColl-versjonen fra 1985. Også den lokket frem allsang fra det tilsynelatende strålende fornøyde Vika-publikummet før Billy Bragg kastet teposen på oss og gikk. Den kollektive sangen ble en hyggelig og verdig avslutning på en kjempemessig konsert med en av vår tids store politiske og musikalske røster.
Foto: Espen Stranger Seland
Billy Bragg på nett
