Noen savner den hjerteskjærende spartanske hytteinnspillingen For Emma, Forever Ago, andre omfavner det fyldigere lydbildet som preger den selvtitulerte oppfølgeren fra i fjor. Begge leirene fikk sitt da Bon Iver fikk æren av å avslutte årets Øya-festival fra den nest største festivalscenen lørdag kveld, parallelt med Karpe Diems konsert på Enga.
Nettopp dét bekymret flere festivalgjengere før konsertstart, for Bon Ivers fanskare har vokst seg stor i løpet av årene som har gått siden debuten, også her til lands. Foran scenen var det trangt, tettpakket med forventningsfulle fans klare til å la seg røre av den følelsesladde blandingen av soulpreget barokkpop og sart indiefolk Bon Iver har for vane å by på. Da Justin Vernon og det mannssterke bandet hans inntok scenen og satte igang den luftige gitarintroen fra Perth, åpningssporet fra Bon Iver, Bon Iver, var det lett å glemme trengselen og la seg henføre av den emosjonelle opptredenen som for mange var Øya-programmets store trekkplaster denne lørdagskvelden.Med en sceneinnredning i tråd med det hytteaktige uttrykket som forbindes med Bon Iver, ispedd innslag av det maritime med hullete nettingtepper fra taket og blå lykter på scenekanten, lå alt til rette for at de lettrørte kunne la seg bevege vel så mye av bandet live som på plate. Vernons spilte på hele stemmeregisteret, like klokkerent i de lave partiene på Minnesota, WI som de følsomme falsettoppene han har gjort til sitt varemerke i refrenget.
På den kritikerroste singelen Holocene kom hornene til sin rett. Vernon hadde med seg både trombonist og trompetist i tillegg til to trommeslagere i bandet som teller hele ni medlemmer, deriblant trombonist og perkusjonist Reggie Pace. Trommeslager Sean Carey, som også har turnert med The Tallest Man on Earth, var en av flere som bidro med varme vokalharmonier. Stort sett bød Bon Iver på låter kledt i det rikere, mer intrikate lydbildet som kjennetegner det nyeste albumet. Med svulstige arrangementer som spilte på følelsene og mottok både jubel og et og annet tårevått blikk fra trengselen foran scenen balanserte de på grensen til å bli for pompøse, og enkelte i utgangspunktet sarte partier druknet litt i alle inntrykkene.
Tilhengere av det eldre materialet kunne glede seg over enkelte mer lavmælte partier også, selv om de var i mindretall i løpet av den drøyt timeslange konserten. Tittelsporet fra Blood Bank-EP-en, og ikke minst den Kanye West-samplede Woods fra samme utgivelse, hørtes virkelig lekre ut fra Øya-scenen. Sistnevnte står også som et utmerket eksempel på at en bandana-kledt falsettmester kan ty til autotune og alskens stemmeeffekter uten at det nødvendigvis betyr at han mister det avkledte og sensitive uttrykket han har gjort til sitt varemerke.
Den nydelige, nedstrippede balladen Creature Fear fra det første albumet kler det noe fyldigere lydbildet den fikk av Vernons imponerende velspilte liveband, og da de inntok scenen for ekstranummeret etter en liten pause unnskyldt med et tørt “we got lost, sorry”, var det åpenbart at også førstesingelen Skinny Love, nok en perle fra debutplaten, falt i smak med storslagent bidrag fra blåserrekken foran Øya-publikummet. Låten ble møtt med allsang på det enkle, men effektive “my, my, my”-partiet som går igjen og avløses av den visepregede gitarbaserte bridgen og refrenget. Tydelig rørt over mottakelsen tro Bon Iver til med tittelsporet fra For Emma, Forever Ago, og Vernon unnet seg en sigarett i munnviken for nærmest å understreke hvor mye de ivrigste tilskuerne i trengselen foran scenen bidro på det som utartet seg til en triumf av en Øya-avslutning.
Etter massiv applaus og jubel fra Sjøsiden-publikummet inntok Bon Iver nok en gang scenen for ytterligere et ekstranummer, denne gang den utsøkte folkballaden The Wolves (Act I and II), introdusert med et kjapt “usually there are some instructions for this one, but you’ll figure it out”. Og instruksjonene ville så absolutt ha vært overflødige – Øya-publikummet visste hva de skulle gjøre.
Til usedvanlig tunge trommeslag og heftige rytmegitarer supplerte de Justin Vernons fløyelsmyke falsett med en rørende, nærmest messende koring på det velkjente “what might have ben lost” som utgjør låtens “act II”. Bon Iver sørget for at ikke engang den tunge bassen fra den uheldig krasjende Karpe Diem-konserten kvelden fikk ødelegge stemningen på Sjøsiden. Da fyrverkeriene fra den største scenen kom til syne for de som fortsatt stuet seg sammen foran den merkbart mye mindre scenen, skulle man tro det var en del av den følelsesladde finalen Bon Iver vartet opp med på årets Øya-festival.
Foto: Amund Østbye, Julie Loen, Siv Randi Vinsrygg
Bon Iver på nett
