Dessverre så kunne det skje. For selv om stemningen blant publikum var ellevill og allsangen knapt har vært høyere i Jugendfest sine første fem leveår, samt at Roxette leverte den ene kjente hitlåten etter den andre, så var det liksom noe som likevel ikke stemte helt. For etter en grei åpning så ble det bare kjedeligere og kjedeligere, og når selv ikke favorittsangen for 20 år siden, Joyride, klarte å vekke meg, ja da ble det rett ”tråkigt”.
At lyden var merkbart lavere enn de to første dagene kan ha noe med den saken å gjøre, eller det faktum at Roxettes storhetstid forsvant for mange år siden. For selv om låtene lever videre, og det vil de for alltid gjøre (heldigvis), så betyr ikke det at de lenger egner seg like bra fra scenekanten. Eller forresten, låtene egner seg fra scenekanten, men det gjør ikke i like stor grad Roxette. De prøvde, og hadde et meget bra backingband i ryggen, men denne kvelden var det uten tvil publikum som sto for den største underholdningen.
Likevel, all ære for å klare å få store Roxette til lille Ålesund, det var nok mange som var i ekstatisk lykkerus etter knappe 90 minutter med Skandinavias nåværendes største band, men det holdt ikke til mer enn å havne midt på treet i denne omgang.
Foto: Lars-Ove Håhjem
