End of the Road Festival ble startet opp i 2005 av en vennegjeng som rett og slett ville lage en festival som de ville likt å gå på selv. Sju år senere viser det seg at det er rimelig mange andre som også ville likt å se konserter, gå på kino, spille spill og danse under discokula hengende fra et tre midt i en skog i en åker i England, og End of the Road i Larmer Tree Gardens i North Dorset har vokst til å bli en av Englands best omtalte festivaler. En av hovedtankene bak festivalen er at den ikke skal headlines med store navn, noe som fungerer utmerket; selv om selveste Patti Smith gjester festivalen er ikke hun sistemann på scenen, og det er fortsatt flust av folk på de andre konsertene som foregår samtidig.
Et oppsett som dette gir rom for positive overraskelser; personlig hadde vi aldri hørt om alt-J før vi sto på utsiden av det tettpakka konsertteltet og stirret storøyd på mengden mennesker som presset seg inn i varmen. Vi ble liggende på gresset utenfor i stedet.
Festivalområdet er fullt av små butikker og restauranter man kan utforske mellom konsertene
Dette var ofte tendensen på konsertene rundt om på området – er du ikke blodfan som på død og liv vil stå foran, er det like vanlig å legge seg på gresset lengre bak som å stå og se på. The Acorn, som spilte tidlig fredag ettermiddag, tiltrakk omtrent tre ganger så mange liggende og sittende publikummere som stående, uten at det gikk utover konsertopplevelsen eller spillingen. Tvert imot hviler det en avslappet stemning over hele festivalen, og ikke bare på konsertene – den gjenspeiles i hele festivalen i form av ikke-eksisterende sikkerhetssjekkende veskeroting ved inngangene, total toleranse for medbragt drikke og mat inn på området og vennligheten folk imellom. Når aldersspennet på festivalgjengerne er tilsynelatende fra 0,5 år til 60 blir det nødvendigvis et roligere tempo og mindre rølp rundt omkring. Det skorter ikke på «vanlige» festivalgjengere med Fjällreven-sekk og flanellskjorte, det bare løper øreklokkebærende småbarn rundt overalt, og eldre ektepar sitter strikkende og lesende rundt om i fluktstoler i tillegg. Alle er vennlige og alt er hyggelig. Hadde noen tid til å stresse på End of the Road, så la i alle fall ikke vi merke til dem.
To av flerfoldige dyreskulpturer som hang rundt om på trærne og scenene
Det offisielle konsertprogrammet begynte i tolv-tiden på formiddagen og varte til rundt elleve på kvelden, og i tillegg ble det hver natt gjennomført tre hemmelige konserter. Det var også diverse DJ-sets som ble fremført ved dansegulvet i skogen, en egen piano-scene hvor alle som ville kunne fremføre kjente og egenkomponerte sanger (av til tider ymse kvalitet), og en stand up-scene og et bibliotek og en kino og en bokhandel og flerfoldige matboder og en karamellbutikk og masse vintagebutikker og påfugler som vandret rundt på området. Det tok liksom ikke slutt. Da vi trodde vi hadde sett det beste med festivalen, kom det alltid noen nye og overraskende elementer, som sider-bussen som tilbød varmende halvlitere med eplesider og det enorme leirbålet man kunne samles rundt midt på natta. Og kunstinstallasjoner blant trærne og lanterner overalt og dyrestatuer av pappmasjé.
Et kraftig bål varmet både kropp og sjel midt på festivalområdet hver kveld og natt
Alt i alt, og i fare for å ta store ord i munnen: End of the Road tilbyr en festivalopplevelse av en annen verden, dimensjon og klasse. Når vi lørdag formiddag står i dusjkø i to timer, for å til slutt komme frem til en dusj med VARMT VANN, og dét er det mest negative vi kan påpeke med festivalen, er det bare å si det: End of the Road er en helt spesiell festival. Når man står og ser Grizzly Bear på en stappfull plen, spillende på en scene dandert med bladverk, pappmasjéhoder av rev og grevling og fullmånen i tillegg titter frem – da er det ikke annet enn magisk. Det er ikke et alternativ å ikke komme tilbake neste år.
Over utebiblioteket hang det lanterner som lyste opp skogen
Musikalske høydepunkter
Perfume Genius
For oss: Ingen over, ingen ved siden. Det går faktisk ikke an å ikke få frysninger av Mike Hadreas gripende ærlige og vanvittig vakre sanger. Særlig når sola skinner.
The Futureheads
Gleden ved å se igjen et av halve anmelderteamets favorittband fra 2004 ble kraftig forsterket av hvor morsom en konsert bestående utelukkende av a capella kan være, spesielt når bandet viser seg å briljere med drikkeviser.
Woods
Woods’ fistelbaserte vokal varmer en hver hodenikkende publikummer og gjenoppliver sommerfølelsen, selv om vi alle står der med skjerf rundt halsen og ermene trukket ned over henda.
The Low Anthem
En noe melankolsk konsert, da det var pumpeorgelet Wendy sin siste, hvis skjebne var å brenne på bålet som Jeanne D’Arc senere på kvelden. I tillegg til nydelig musikk hadde de en disco-vimpel-mølle til glede for alle epileptikere i publikum.
Sleep Party People
Et av halve anmelderteamets absolutte favorittband i nåtiden klarte å stappe den største teltscenen full av briter og forårsake pustebesvær av den gode sorten. Midt på natta er det lite som skaper god stemning mer enn dansker i kaninmasker.
Seth Faergolzia
Det er ikke mye mer man trenger å vite om Faergolzia enn at han skaper musikk ved å gurgle vann melodiøst. Sjekk ut sangen «Landscaper» hvis du ikke har hørt på han før. Den setter standarden for et fantastisk musikalsk uttrykk.
Jeffrey Lewis and The Junkyard
Jeffrey synger, spiller gitar og tegner tegneserier, og når han har med bandet sitt på scenen rapper han om å være en myggmorder. I tillegg er han midtveis i et prosjekt hvor han lager en sonette til hver enkelt Sonic Youth sang som finnes.
John Grant – Noe av det beste vi vet er når musikk og tekster ikke alltid samsvarer. De som liker Ben Folds kommer til å digge John Grant.
Willis Earl Beal
«Vanvittig fett» kan ikke engang begynne å beskrive Beal. De som så han på Øya vet hva vi mener. I tillegg til å ta stemmeoppvarmingen på scenen leverer han harde beats, rå vokal og knebøy i fleng. Man blir rett og slett målløs av å se ham.
Willis Earl Beal stilte opp med beatmaskin, kraftige vræl og de trangeste jeansene vi har sett. Det blir konsert av sånt
The Acorn
En fredags formiddag tilbragt liggende på gresset blir hakket bedre akkompagnert av The Acorn. Han er vittig og ydmyk på scenen
