Jeg ankommer et forholdsvis folksomt Sentrum Scene i halv ni-tiden, klar for å få med meg oppvarmingsbandet Peggy Sue. Dette er deres første konsert i Norge, og siste konsert på Jack Whites turne. De kan kategoriseres under sjangerene country, blues, pop og garagerock, og jeg kan, vokalmessig, trekke tråder til både First Aid Kit, Adele, Highasakite og til tider også Razika. Ingen dum kombinasjon. De er et svært rytmisk band, og selv om jeg savner at de byr litt mer på seg selv, da dette faktisk er musikk man kan bevege seg mye til, gjør de en god jobb som oppvarmingsband. Samtlige av bandmedlemmene veksler mellom sitt hovedinstrument og trommer, noe som skal vise seg å være en ålreit parallell til kveldens høydepunkt: Jack White.

Det er ingen hemmelighet at White vet hva han driver med, både på scenen og i studio. Både bak knappene og foran. Både på gitar, piano og vokal. Han veksler mellom gitarsolo, pianosolo og en imponerende falsett, samtidig som resten av bandet viser hva de er gode for. For det er ikke noe dumt band han har med seg heller. Denne gangen bruker han sitt mannlige band, Los Buzzardos, bl.a bestående av Fats Kaplin på steelgitar og fiolin, og Isaiah Ikey Owens (The Mars Volta) på keyboard. Alt er veldig tight, og de seks musikerne kommuniserer godt på scenen. Energinivået er på topp fra første sekund, noe som setter standarden for resten av konserten.

picture

De åpner showet med The White Stripes Dead Leaves And The Dirty Ground, før bl.a. Missing Pieces og Love Interruption. Setlisten er upåklagelig, med låter som Hardest Button to Button, Seven Nation Army og Steady As She Goes, fra respektive White Stripes og Raconteurs. Her er liksom alt godt samlet på én scene. Det er også bemerkelsesverdig at vi er innom såppass mange sjangre, her er både blues, country, hardrock, soul og psykedelia. Dette er ikke overraskende på noen måte, men til tross for et så stort spekter blir det aldri overdøvende mye. White holder det hele på plass med sin karakteristiske stemme og tilstedeværelse, slik at konserten bli mer gjennomført enn sprikende. Det er sjeldent at stilige sceneantrekk bidrar til noe annet enn nettopp det visuelle, men de svarte dressene går virkelig i ett med musikken og tilstedeværelsen.

Konsentrasjonsnivået virker høyt, og det er faktisk ingen kommunikasjon med publikum i det hele tatt. Dermed blir dette en konsert man deltar i ved hopping, synging og klapping, men vi blir sjeldent inkludert på noen annen måte. Hvis du forventer å bli snakket til som publikum, er du altså på feil sted. Her handler det om musikk og energi, og aksepterer du det, får du deg et heidundranes show. Det velsler mellom steelgitar og fiolin, gitar og piano, det kores, det synges duetter og det spilles deilige soloer på absolutt alle instrumenter på scenen.

Med de syv «ekstranumrene» er vi gjennom store deler av Blunderbuss, før det avsluttes med Seven Nation Army, til publikums store glede. White snakker for første og siste gang under konserten når han takker for seg, og jeg tenker i mitt stille sinn at det er vi som skal takke.


Photobucket






Foto: Runar Gåsterud

Jack White på Facebook