Som support hadde de fått med seg folk-artisten Laura Gibson, som med sin myke musikk var et meget behagelig møte. For et trøtt publikum en sen torsdagskveld var det nok litt FOR mykt for å kunne varme en opp nok, og Calexico som kom på scenen rundt 22-tiden fikk et noe vanskelig publikum å bryne seg på. Det var nok av dedikerte folk i tre etasjer, bare ikke like foran scenen hvor det rett og slett var glissent, og de få som sto der – med et par hederlige unntak – sto bom stille og knapt applauderte mellom hver sang. Dette ble da også noe syrlig bemerket av vokalist Joey Burns underveis i konserten, da han introduserte den mørke låta Black Heart som: "Dark and depressive – for the front row who've been waiting all night for something to sink their teeth into".
Nå skal ikke publikum ha hele skylden for at stemningen til tider var matt, medlemmene i bandet kan være litt vel innadvente og de eksploderte ikke akkurat inn på scena da de startet konserten – det var litt for mange rolige låter litt for tidlig, men det burde fortsatt ikke være avgjørende for publikums oppmerksomhet. Musikken var nydelig fra start til slutt, lyden velbalansert, musikerne meget dyktige, og det hele var strålende gjennomført. Calexico er et band som har like høy kvalitet på musikken uansett hvilken sjanger de begir seg inn på, og vekslet lekende lett mellom eteriske svevende ballader og mer uptempo låter som Victor Jara's Hands. Likevel var det tydelig at det var rytmer, brass og musikalsk fyrverkeri som skulle til for å vekke Oslofolket denne torsdagskvelden. Nydelige ballader som Para og Roka nådde aldri ut over scenekanten, og bandet selv lurte på om det var fordi nordmennene frøs at vi sto så stille, og ikke så ut til å føle musikken i det hele tatt. Men når de mer dansbare låtene kom, så våknet også publikum, og klappet takten, kom med tilrop under låtene, og stemningen steg mangfoldige hakk. Across The Wire og El Picador var blant låtene som fikk frosne nordmenn til å tø opp og smådanse oppover i etasjene.
Som forventet var det en liten overvekt av låter fra bandets nyeste skiva, Algiers, og de tok seg meget godt i en livesetting. Hovedsettet fikk en strålende avslutning i låtene Alone again og Puerto som med flamencorytmer endelig fikk ordentlig liv i publikum – og som i etterpåklokskapens navn kanskje burde åpnet konserten for å sette standarden helt fra start. Til tross for at bandet ikke helt visste hvor de hadde publikum til enhver tid fikk kom de tilbake inn på scena to ganger for encores, og vi fikk et gjensyn med Laura Gibson og hennes band som ble med på noen av låtene. Det hele ble avsluttet med Vanishing Minds, også denne fra Algiers, og Burns lovet at det ikke skulle ta like lang tid før de kom tilbake neste gang, men denne gangen ville de komme om sommeren!
Et flott show av et band som fortjener mer oppmerksomhet og annerkjennelse enn de får, men også en konsert som nok hadde gjort seg veldig mye bedre i en mer intim og koselig setting som på Sentrum Scene heller enn store kalde Rockefeller.
